The Lady from Shanghai


The Lady from Shanghai USA, 1948 Regi og manus OrsonWelles, etter romanen "If I Die Before I Wake" av Sherwood King Foto Charles Lawton Musikk Heinz Roemheld Medv Orson Welles, Rita Hayworth, Everett Sloane, Glenn Anders 87 min 35mm, norske tekster Utlån Det Norske Filminstitutt

The Lady From Shanghai er Orson Welles' sjette spillefilm, og en av hans beste. Welles hadde gjennom hele sin karriere problemer med sine arbeidsgivere, de store filmstudioene. I så måte er ikke The Lady From Shanghai noe unntak; Columbia-selskapet nektet å gi filmen en skikkelig lansering, angivelig på grunn av dens labyrintiske intrige. Dette skulle si det meste om takhøyden i den kommersielle studiosystemet i USA i tiden etter 2. verdenskrig. Visst er filmen relativt komplisert oppbygd, men at den skulle betraktes som utilgjengelig for et stort publikum vitner om et alvorlig tilfelle av inkompetanse - selv sett med 1948-briller. Det er innlysende at den ambisiøse Welles ikke trivdes under disse begrensningene og at han kom på kant med studiosjefene blir vel dermed heller ingen overraskelse.

Filmen er Orson Welles' kommentar og hyllest til film noir. Den består av en kriminalintrige hvor hovedpersonen, selvfølgelig spilt av Orson selv, mot sin viten og vilje vikles inn i et nett som etter hvert viser seg å bli farlig både for liv og helse, psykisk og fysisk. En skikkelig femme fatale hører selvsagt også med; en mystisk, vakker og uberegnelig forfører i Rita Hayworths skikkelse. Det eneste som mangler er regntunge bakgater, men på denne måten løfter Welles filmen opp fra klisjé-nivået.

Welles hadde lenge vært en beundrer av Brecht, og vi kan se spor av hans "verfremdungs-teorier" i The Lady From Shanghai. Welles bryter ikke opp en hver sammenheng, men i dialogscener velger han uvanlige og litt forvirrende kameravinkler og posisjoner. Etter et introduksjonsbilde hvor karakterenes posisjoner i forhold til hverandre klargjøres, klippes det mellom replikkvekslingene på en måte som framhever avstand og distanse mer enn den nærheten vi vet at karakterene har i øyeblikket. Spesielt gjelder dette scenene ombord i lystyachten som en stor del av filmens handling er lagt til.

Vi har tidligere nevnt at sjefene i Columbia fant filmen for fremmedgjort til at den kunne lanseres på ordentlig. Det er all grunn til å poengtere at filmen slettes ikke er vanskelig tilgjengelig. Det er en underholdende, spennende fortalt og teknisk fullkommen film: Svart/hvitt scenografi og fotografering på sitt beste, svært gode skuespillere og som i enhver Welles-film - ypperlig regi. Det er en av de store amerikanske klassikerne vi snakker om. Finalen, oppgjøret i speilsalen, er en av filmhistoriens store scener, sist bejublet og sitert i Woody Allens siste film Manhattan Murder Mystery.

ol


Nettverksgruppa 2/9-94, www@nvg.ntnu.no