-I can't do that!
-Hey, man, let me tell you something. Little kids are doin it, old ladies are doin it, everybody's doin it. Now come on. Dance!
Enhver bølge eller dille får seg en "cash-in" film. Seattle-rocken fikk Singles, punken fikk The Great Rock'n'roll Swindle, de to skateboardbølgene fikk henholdsvis Thrashin' og Gleaming the Cube, rocken fikk Blackboard Jungle, vi kan holde på i et par sider til. (Finnes det noen frisbee-film?) Da industrien mot slutten av 70-tallet oppdaget at rocken var blitt en oppblåst, og deretter punktert ballong og at publikum isteden dro ut for å danse snappet de selvsagt opp denne trenden også. Resultatet: Saturday Night Fever.
Som Jerry Garcia fra Grateful Dead sier det: Det har alltid eksistert en form for dansemusikk, basert på 4/4-dels takt, med en stortromme på 1 og 3, så enkel at selv hvite kan holde takten. Denne musikk-"formen" nådde sitt forløpige høydepunkt i det som ble døpt disco, med artister som The Trammps, Donna Summer, Village People og The Bee Gees. Det hele er for jævlig , denne muterte blandingen av soul og radiojingles, med vokalister som synger som om de har balla i klem, oversvømte musikkmarkedet fullstendig fra omtrent 75 til 80. Hvorfor var disco så forferdelig? Fordi den var så snill, så glatt, så ekkel. Punken var en naturlig følge.
Tilbake til filmen; Utrolig nok er ikke Saturday Night Fever noen dårlig film, den er bare stygg. Ikke fordi den er grisete, den er rett og slett stygg av utseende. Musikken er jævlig. Klærne er jævlige. Lyset er jævlig. Men den er morsom. Utrolig morsom. Tony er en fattig gutt av italiensk avstamning som får utløp for mangelen på jobb og penger ved å gjøre det han er god til; å danse. De utrolig oppvisningene hans på dansegulvet fører selvsagt til en skokk med groupies, noe som igjen selvsagt fører til forviklinger. Det som er litt godt med Saturday Night Fever, er at mye av humoren faktisk er tilsiktet, og den styrer glatt unna kalkunbeskyldninger. Klarer du å overse Bee Gees i 119 minutter (vel, Bee Gees står for sangene, men det meste av filmmusikken er det David Shire som har laget, du vet han som lagde musikk til The Conversation. . . ), så får du faktisk en bit av 70-tallets Amerika servert med varme og innlevelse, fortalt i et heftig filmspråk. Synes du det blir for guffent, så kan du jo bare minne deg selv på at Strictly Ballroom kommer etterpå.
jok