Hvordan lage perfekte nudler? Rundt dette spørsmålet spinner handlingens hovedtråd i Tampopo. Denne kritikerroste, japanske filmen er en komedie med mat i sentrum; den handler blant annet om mattradisjoner, mat og erotikk og matkunstnerens streben etter perfeksjonisme. Filmen er bygget opp som en slags episodefortelling der vi blir kjent med flere mennesker og deres, noe spesielle, forhold til mat. Hovedfortellingen dreier seg imidlertid om Tampopo. Hun er en middelaldrende enke som driver en liten restaurant hvor hovedretten er nudelsuppe - den typiske japanske "fast-food".
Tampopo er dessverre en nokså middelmådig kokk, og sliter hardt for å få restauranten til å gå rundt. Når trailersjåføren Goro kommer inn i bildet med gode råd, følger hun dem villig. Han overbeviser henne om at hun må gå inn for å mestre tillagingen av nudelsuppe til fullkommenhet, bli en mester i nudler. Dette viser seg å være en særdeles krevende kunst som fører Tampopo opp i forunderlige og komiske situasjoner. Hun oppsøker mange selsomme personer som hver på sin måte hjelper henne et stykke på vei. Tampopos fremgangsmåte i tilberedingen av suppen får et rituelt, opphøyd preg etterhvert som hun avslører hemmelighetene bak perfekte nudler. Denne høytidelige, nærmest religiøse, prosessen blir stående i komisk kontrast til den trivielle maten Tampopo lager.
I tillegg til beretningen om Tampopo, rommer filmen andre selvstendige bi-historier som flettes inn som fiffige sidesprang underveis. Kombinasjonen mat/erotikk er en viktig ingrediens, og på dette området står særlig en gangster og hans hvitkledte venninne sentralt. Vi møter paret i ulike situasjoner der de på oppfinnsomme og underholdende måter kombinerer nytelsen av gourmet-mat og sex. At mat ikke bare dreier seg om hva du spiser, men også om hvordan du spiser den, sitter spikret etter å ha sett Tampopo.
Juzo Itamis kulinariske komedie belyser ulike aspekter ved mat og kokekunst på en fornøyelig måte, den rommer også en god porsjon japansk livsfilosofi. Selv om Tampopo i aller høyeste grad er en japansk film, burde ikke kulturforskjeller gjøre filmen vanskelig tilgjengelig. Itami benytter, og parodierer, i stor grad en typisk amerikansk fortellemåte. Han spiller på klisjéene, Goro har for eksempel tydelige likhetstrekk med helten slik vi kjenner ham fra utallige western-filmer. Goro kommer tilfeldigvis inn i Tampopos problematiske og slitsomme liv, griper inn i begivenhetene og ordner opp for henne før han forsvinner i solnedgangen. Med vestlige briller oppleves filmen likevel først og fremst som spennende eksotisk, vittig og appetittvekkende!
eg