Amigomio er en lavbudsjetts road-movie om forholdet mellom en far og hans sønn på flukt fra juntaen i Buenos Aires. De reiser med tog og buss, de haiker og de går mot nord, gjennom hele det søramerikanske kontinentet, for til slutt å ende opp i Ecuador. Farens foreldre flyktet fra 30-tallets Tyskland til Argentina, og selv søker han en latinamerikansk identitet som han selv føler, men som ikke tillegges ham siden han er høy, blond og ser ut som en gringo.
Filmen er apolitisk samtidig som den er politisk. Apolitisk i og med at den pretenderer å være tid-og stedsløs. I Öppet Forum under Gøteborgfestivalen i år sa regissørene Jeanine Meerapfel og Alcides Chiesa at det er et poeng at filmen ikke handler spesifikt om Argentina, og at den er tidløs, det er en generell film om Latin-Amerika. Det som skjer i filmen skjer hele tiden, ikke bare i Argentina, men også i andre deler av verden. På grunn av dette har Amigomio muligheter til å kunne bli allemannseie mener regissørene. "Vi var ikke interessert i å utnytte "tårepressen" selv om vi med letthet kunne ha gjort det," sier Meerapfel og Chiesa. "Vi bruker ikke store følelsesladde bokstaver, i henhold til det vi har sagt tidligere forsøker vi å ikke være demagoger. Det er veldig enkelt å bruke mye patos, det er veldig lett å vite hvilke knapper man skal trykke på, triksene er enkle. Vi har bevisst forsøkt å unngå dette. Noen har sagt til oss at filmen mangler noen sentrale og essensielle nærbilder! Det er bevisst. Filmen er åpen for publikum, svært lite styring fra vår side. Det er ikke en politisk pamflett, det er innlysende at vi ikke liker diktatorene, men det finnes ingen enkle svar, derfor forøker vi heller ikke å gi noen svar. "
Jeg mener regissørene har lyktes med sitt utgangspunkt. De forteller en historie om en ung mann og hans sønn. Faren tar med seg sønnen og flykter til utlandet, moren er etter all sannsynlighet tatt av politiet. Det er et interessant poeng at det er morens politiske engasjement og idealisme som gjør at hun bryter ut av familien, hun ofrer den rett og slett for den gode saken. Dette blir heller ikke overtydelig i filmen. Historien blir en rørende reise, hvor klassiske far/sønn problemer oppstår. Dette er en velkjent "genre", men det er befriende at regissørene styrer unna den verste sentimentaliteten.
ol