"You are now about to witness the strength of street knowledge" - NWA
Det er vanskelig å snakke om Mario Van Peebles uten å nevne faren hans, Melvin. Dennes bidrag til det som ble kalt blaxploitation-genren, i særlig grad Sweet Sweetback's Baadasssss Song, huskes som virkelig svarte filmer. Van Peebles nevnes som forbilde av bl. a. Spike Lee. Melvin startet med en adapsjon av en av romanene sine, en film som ble valgt til å være Frankrikes (han bodde og arbeidet i Frankrike på 60-tallet) bidrag til San Francisco filmfestival i 1968. Men, men, nå gjelder det sønnen, Mario. (For mer om Melvin og blaxploitation vises det til artikkelen om svart actionfilm. )
Som det heter - eplet faller ikke langt fra stammen. Men et stykke vekk faller det. I motsetning til sin far startet Mario med søppelfilmer, dog som skuespiller. I forferdelige og middelmådige filmer som Street Wars og Heartbreak Ridge gjorde han en innsats sånn omtrent rundt pari. (I pappas Identity Crisis er han bedre. ) Det gjør han i New Jack City også, det er som regissør han utmerker seg. Heldigvis hadde han vett til å caste seg selv i en birolle og la Ice-T ta plass i forsetet. Og dæven som han kan kjøre. Som co-pilot har han av alle ting fått bratpackeren Judd Nelson som kanskje gjør sitt livs rolle som smått psykopatisk politimann med adferdsvansker. Sammen er de ikke så mye dynamitt som de er bikkjer, stadig i halsen på hverandre.
Opplegget er klassisk blaxploitation, man tar en populær "hvit" genre og legger en "svart" hånd over det hele, for derved å snu det hele på hodet, samtidig som man diskuterer en del problemer i prosessen. Offeret denne gangen er Reagan-æraens ekle buddy-filmer med en svart og en hvit helt som arbeider sammen uten å legge merke til noen som helst form for diskriminering, Dødelig Våpen-serien er kremeksempler.
Peretti og Appleton har store samarbeidsproblemer, både på grunn av Perettis før nevnte psykoser, men også fordi han har problemer med å forstå hvordan forholdene er i Downtown New Jack, den svarte bydelen. Det som er litt fornøyelig med denne filmen, særlig sett i forhold til Spike Lees tidlige produksjon, er at her behandles ikke problemene på Lees litt baktunge måte. Van Peebles har skjønt såpass at bare bitterhet ikke fører langt, og klarer å ha en befriende ironisk distanse til stoffet. For å sitere Peretti: "Is that some sort of black thang. . ?" Når det er sagt; sinnet ligger tykt smurt utover New Jack City og styresmaktene levnes ikke mye ære i sin behandling av minoritetene.
Filmen handler om mellomklassegangsteren Nino som ved hjelp av særs brutale metoder svinger seg opp til å bli byens nye dopkonge. Men makt korrumperer, og han nærer slanger ved sitt bryst. Hvis dette virker kjent, så joda, man kan godt kalle New Jack City et forsøk på en svart Scarface. Den største forskjellen fra Scarface ligger i at New Jack City ikke bare handler om gangsteren, men også om politimennene som jakter på ham. Denne trekanten, med Ninos våpenbror som et fjerde hjul på trehjulssykkelen må nødvendigvis ende med forferdelse. Hvem dør, hvem overlever, og hva har de lært på veien? Kom og se, du vil garantert ikke kjede deg.
jok