Orson Welles' livslange kjærlighetsforhold til Shakespeare er legendarisk, og fra første stund i Hollywood forsøkte han å få produsenter interessert i forskjellige lavbudsjettsversjoner av Shakespeares stykker. Hans siste Hollywood-film (om vi ser bort fra Touch Of Evil i `58) ble da også hans filmatisering av Shakespeares Macbeth hos B-film studioet Republic i 1948. Men på grunn av det lave budsjettet og den korte innspillingstiden, fikk Welles' ambisiøse prosjekt lide under tekniske problemer og middelmådige skuespillerprestasjoner. Misfornøyd med Hollywood, og på grunn av hans paria-status som box office-killer hos studioene, søkte Welles etter dette et selvvalgt eksil i Europa. Her innledet han en periode som uavhengig filmskaper, men det var som skuespiller han først og fremst livnærte seg - med det kommersielle høydepunktet i framstillingen av den kyniske og egoistiske Harry Lime i Carol Reeds Den tredje mann fra 1949.
Men innimellom alle skuespilleroppdragene forsøkte Welles stadig å finne produsenter og risikovillig kapital til sine egne prosjekter. Og kjærligheten til Shakespeare var fortsatt til stede i godt monn. Slik kom Othello til, under kaotiske forhold og innimellom andre skuespilleroppdrag, av og til med tyvlånt utstyr fra filmer Welles spilte i. Opptakene startet allerede i 1949, men filmen fikk Cannes-premiere først i 1952 - der den overraskende delte Gullpalmen for beste film - og først tre år senere åpnet filmen i USA. Til tross for de kaotiske omstendighetene filmen kom til under, og de betydelig frihetene Welles tok seg med Shakespeares stykke, framsto Othello som en dristig, visuelt spennende og vellykket filmatisering. I motsetning til den scenebundne Macbeth, var Othello til en stor grad spilt inn ute på location, noe som ga den et langt friskere uttrykk. Det Welles hadde mistet av teknisk finish fra sin Hollywood-periode, hadde han vunnet tilbake i form av større kunstnerisk frihet og kontroll over final cut.
Flere kritikere har sett Othello som Welles' første av en serie uavhengige filmer, innspilt hovedsakelig i Europa. Blant de som anser Orson Welles som en uavhengig regissør, som av og til arbeidet innenfor Hollywood-studioenes strenge rammer - heller enn en Hollywood-mainstream som på grunn av manglende publikumsappell ble tvunget til å arbeide utenfor systemet - ansees Othello som en sentral film, da den var den første filmen han selv hadde full kontroll over. Hovedårsaken til at filmen ikke fikk sin kommersielle anerkjennelse tilskrives først og fremst det faktum at Welles gikk for langt i forhold til Shakespears tekst omkring makt, svik og begjær, noe som falt mange tungt for hjertet.
ys