"Det tok filmen mer enn 30 år å lære seg å klare seg uten tale, derfor er det ikke overraskende, at den etter 13 år ennå ikke har lært seg å benytte seg av talen. "
Slik innleder den da 28-årige Rohmer i 1948 sin andre filmkritiske artikkel. Den første handlet om stumfilm, og den ble etterfulgt av en artikkel med den sigende tittel: "For den talende film", hvor Rohmer fastslår at "inntil nå har vi bare hatt lydfilm. " Han mener at ordet ikke har slått igjennom som et betydningsbærende element, men kun som et lydelement i filmkunsten.
Det er ganske interessant, at Rohmer allerede i begynnelsen av sin karriere som filmkritiker gir uttrykk for de tanker, som senere skal komme til full utfoldelse i hans egne filmer, nemlig at ordet, fra å være et fremmedelement i filmen gjøres til selve saken. Få, om noen, regissører har så konsekvent som Rohmer konsentrert seg om å filme språk.
Eric Rohmer har selv inndelt sin meget omfattende filmproduksjon i undergrupper. De seks filmene Rohmer lagde i tidsrommet 1962-72 kalte han "seks moralske fortellinger. " Han har selv understreket at denne fellesbetegnelsen ikke må misforstås i retning av at filmene er "moraliserende. " En "moraliste" er på fransk en person som er interessert i å beskrive det som foregår inne i et menneske. Om sine personer i de "moralske fortellinger" sier Rohmer at de forsøker å analysere hva de foretar seg på en slik måte at selve analysen blir viktigere enn handlingen: "Det er ikke film med fysisk handling, det er ikke film hvor det foregår noe særlig dramatikk, det er filmer hvor en bestemt følelse analyseres, og hvor personene selv analyserer sine følelser og er meget introspektive. "
Etter de "moralske fortellingene" begynte Rohmer på en ny stor serie som han kalte "Komedier og ordspråk. " I denne serien utsprang handlingen av ordspråkaktige talemåter fra hverdagen.
I 90-årene har Eric Rohmer innledet en ny serie med tittelen "Eventyr om de fire årstider. " Det er neppe tilfeldig at de to første filmene i denne serien (Vintereventyr og Våreventyr) begge synes å peke tilbake på det handlingsskjelett som bandt de "moralske fortellingene" sammen: A elsker B, men møter i løpet av filmen C, for til slutt å vende tilbake til B. Vintereventyr minner i så måte spesielt om Rohmers til nå mest kjente (og beste) film Min natt med Maud fra 1969.
Med Vintereventyr er altså Rohmer tilbake der han er aller best, intellektuell film om kjærlighet og savn. En ung kvinne er forhindret fra å leve sammen med den hun virkelig elsker. Den unge bibliotekaren og den litt eldre frisøren svermer for henne, begge oppnår til en viss grad hennes gunst, men mannen med stor M, faren til hennes datter, den store kjærligheten for fire somre siden, som hun mistet kontakten med på grunn av en lapp med feil adresse, den mannen er der ute et sted, og hun gir aldri opp håpet om at han en dag skal være der igjen. De andre mennene får problemer med å nå opp. Bibliotekaren pirrer hennes intellekt, men blir for filosofisk. Rohmer er en intellektuell filmskaper. Karakterene, diskusjonene og debattene i hans filmer tar ofte utgangspunkt i beleste og velartikulerte miljøer, men karakterene har alltid en dobbel bakgrunn som gir liv til scenene. Etter en lang verbal overkjøring er det ofte en karakter, og da gjerne en kvinne, som får hele problemstillingen ned på jorda med et avvæpnende og konkret spørsmål, eller som oppsummerer alt med å ta ut essensen i en eneste setning. På denne måten ivaretar Rohmer sitt intellektuelle spill, samtidig som han folkeliggjør det lærde og filosofiske på en utmerket måte.
ol