John Singleton er den yngste regissør som noen gang er nominert til en Oscar[TM]. Dette i utgangspunktet fullstendig betydningsløse faktum kan bidra til å illustrere noe filmen Boyz'N'the Hood også kommer inn på; så lenge de svarte holdt seg for seg selv, solgte dop og drepte seg i mellom, var det greit å overse dem. Men problemene eser utover, og resten av USA må pent finne seg i å ta del i diskusjonen. Det gjør de særs motvillig. Singleton fikk forresten ikke prisen.
Salige Ibsen sa en gang at problemer skulle "settes under debat" og det er nettopp det Boyz. . . gjør. Den presenterer få, om noen, løsninger, men retter en harmdirrende pekefinger mot den hårreisende virkeligheten beboerne i South Central, Los Angeles lever i. Det hjelper så lite at du er flink på skolen eller god med en ball, når som helst kan en kule eller en hagleskur komme pipenede, og så ligger du der. Da er det opp til kompisene dine å ta hevn. Så blir en på den andre siden brakt hjem til mor med blod over det hele. Så er det opp til. . . Det tar ikke slutt.
Det er få koselige øyeblikk i Boyz. . . , de som er der er preget av desto mer intensitet. I korte øyeblikk er vi med på varmeutveksling mellom Furious og sønnen Tre, mellom Tre og kjæresten, og mellom Tre og kompisene Ricky og Doughboy. Men den dominerende stemningen er truende, vi føler at karakterene lever i konstant frykt for å få en kule i ryggen. Allikevel skal de fungere som mennesker i det forurensede samfunnet. En kan kanskje ta det at de klarer det som et tegn på at menneskerasen tross alt er ganske levedyktig, men hvis dette fortsetter vil det være dumt å vedde så alt for mye på det.
Increase the peace.
jok