Fahrenheit 451 starter med en brannutrykning, men i Truffauts/Bradburys samfunn er ikke brannmennenes funksjon lenger å slukke branner, de starter dem. Nærmere bestemt de brenner bøker, selve boligene er ikke brennbare. Filmens tittel henspeiler på den temperatur hvor papir tar fyr. Her møter vi Montag som jobber som brannmann, han tar jobben alvorlig, men etterhvert blir han grepet av både nysgjerrighet og tvil. Han blir nysgjerrig på hva det er med bøkene som gjør at enkelte vil risikere alt ved å gjemme dem, og enkelte vil dø på bålet sammen med dem. Han begynner også å tvile på alt det som har blitt fortalt ham om det farlige og unyttige med bøker, på hele systemet, personifisert ved kapteinen på brannstasjonen. Og en dag tar han med seg en bok hjem.
Selv om filmen handler om Montags oppvåkning fra en passiv tilværelse og et bevisstløst samfunn, kan man godt si at dens egentlige tema er sensur. Vi blir presentert for et samfunn hvor all kunst er fraværende, det eneste som er tillatt er den statskontrollerte TV-veggen som står på døgnet rundt. Dette har resultert i at menneskene har blitt passivisert, de har mistet korttidshukommelsen, og de lever i en følelsesløs tilværelse. Dette utfallet mot sensur har Truffaut formidlet fra Bradburys roman. Men fra filmens barndom har sensuren som regel gått til hardere angrep på filmen, enn på det skrevne ord. Dette gjaldt så absolutt i 1966 da denne filmen kom ut, Rivettes La Religieuse ble forbudt under Truffauts filminnspilling, og han markerer sin motstand mot dette med å plassere et bilde av Anna Karina som Suzanne Simonin mellom de brennende bøkene. Det blir også brent et "Cahiers du Cinema" (filmtidsskriftet som Truffaut og de andre nybølge-regissørene var med å starte opp).
Selv om filmen beskriver et totlitært samfunn hvor sensuren bare er en del av de midlene som blir benyttet for å beholde full kontroll, er den dessverre en aktuell film, også for norske forhold. Om så for å stå som et skremmebilde på hva hva som kan hende hvis man ikke passer på og følger nøye med utviklingen i samfunnet. I Norge gjennomførte politiet en razzia mot filmklubben "Himmel og Helvete," noe som resulterte i at formannen ble anmeldt og bøtelagt, utfallet av rettssaken er ennå ikke klart. Og vår egen justisminister ser ingen betenkeligheter med å gjennomføre et telefonsystem som gir televerket full kontroll over dine telefonsamtaler. Og hvor politiet nå krever nye regler for å få friere tilgang til å drive på med mer overvåkning. Og hvor man har televerkets behandling av såkalte "data-hackere" friskt i minne.
For å avslutte med Poul Malmkjærs ord fra hans omtale av filmen i 1967; "enhver form for censur er en administrasjon af menneskets følelsesliv. " Kom og se hva slags samfunn vi kan risikere hvis Kleveland og co får handle fritt!
th