Filmer som South Central presenterer et problem for et nordisk publikum. Mens den på den ene siden sier at det en ung gutt trenger for å unngå trøbbel er en far, en mor er ikke nok, så sitter vi på den andre siden med en følelse av at den har rett. Mangelen på mannlige forbilder er uten tvil et enormt problem for unge svarte i USA. Det sitter til enhver tid flere svarte unge (menn) i fengsel enn det går på college. Det er ikke de bakenforliggende årsakene South Central tar opp, rasisme og økonomisk undertrykking blir ikke berørt, her er det de basale, familiære problemene som diskuteres.
Bobby ble far mens han satt i fengsel. Når han slipper ut bærer det rett tilbake til gjengvirksomheten, noe som fører til at møtet med sønnen blir kort, han åker inn igjen. Når Bobby så får melding om at sønnen har begynt en kriminell løpebane for å brødfø seg og sin mor, skjer det en forandring med ham. I ren Malcolm X-stil går han "i lære" hos en muslimsk medfange som klarer å få Bobby til å forstå at for at sønnen skal få noen form for styring på livet, må han selv ta i et tak. Han ordner seg en permisjon og begynner å oppdra sønnen, noe moren hverken har hatt vilje eller muligheter til.
Til tross for at South Central er bygget opp som en heftig actionfilm, så klarer den faktisk å formidle det gryende forholdet mellom far og sønn på en skikkelig måte. Anderson viser i denne debuten et godt håndlag med mediet, samtidig som samfunnsengasjementet hele tiden ligger der. Jeg skal ikke begynne å mase om Spike Lee-takter, men hvis Anderson strammer inn en liten millimeter her og der så begynner det å smake av fugl.
Steve Anderson er afroamerikansk og mann. Det er ut i fra dette South Central er bygget, det den handler om er et klassisk far/sønn-forhold. Men den setter fingeren på et essensielt poeng; hvis de svarte mennene ikke selv tar ansvar for seg selv og sine familier, vil det ta lang tid før det skjer forandringer. Det er ekstremt vanskelig å skape sosial forandring når bare halvparten av befolkningen skal ta seg av alt som har med sosial infrastruktur å gjøre, mens den andre halvdelen ikke er opptatt av annet enn å ødelegge den. Denne selvinnsikten har vi sett hos John Singleton og nå også hos Steve Anderson.
jok