Den franske løytnants kvinne er en særdeles elegant komponert kjærlighetsfilm. Her er rikelig med forelskelse, lidenskap, lengsel og sjalusi. Filmen rommer to kjærlighetshistorier, én fra viktoriatiden, og én fra vår moderne tid. De to eventyrene flettes sammen, kontrasterer og griper inn i hverandre på finurlige måter.
I året 1867 kommer adelsmannen Charles til den lille byen Lyme Regis på den engelske østkysten. Hit kommer han for å besøke sin forlovede Ernestina. Paret hadde trolig gått et fordragelig ekteskap i møte, hadde det ikke vært for et skjebnens pek. På småbyens molo, omkranset av piskende bølger og ulende vind, møter Charles blikket til den franske løytnants kvinne, Sarah Woodruff, stedets gåtefulle utskudd. Hun vekker en stormende lidenskap i den hittil så fornuftsstyrte Charles. Dette er opptakten til den ene av filmens to kjærlighetshistorier. Dette viktorianske dramaet gir assosiasjoner til litterære klassikere av typen "Stormfulle høyder", eller "Jane Eyre".
Først etter at en har lest det litterære verket filmen er basert på, går det ordentlig opp for en hvor genial Karel Reisz' filmatisering er. Forfatteren John Fowles ga ut romanen "Den franske løytnants kvinne" i 1969. På ett plan er den en roman av det gode gammeldagse slaget. I sentrum står beretningen om den lidenskapelige kjærligheten mellom Charles og Sarah. Men fortelleren bryter stadig inn i fiksjonen med kommentarer og saksopplysninger om tiden dramaet utspiller seg i, sett fra et moderne ståsted. Slik blir leserens illusjon omkring Sarah og Charles' følelsesdrama stadig brutt. Romanen tematiserer også selve skriveprosessen, fortelleren diskuterer stadig vekk med seg selv og leseren sine tanker om personene han skaper. Disse fortellergrepene skaper en besynderlig vekselvirkning mellom total innlevelse og plutselig distanse. En skulle tro denne splittede stemningen umulig kunne overføres til lerretet. Manusforfatter Harold Pinter har imidlertid, med stor kunstnerisk frihet i forhold til romanen og med en intelligent utnyttelse av filmmediets særegne muligheter, funnet fram til en mesterlig løsning.
Filmatiseringen har blitt en metafilm; den handler om filminnspillingen av romanen "Den franske løytnants kvinne". Pinter har innført en moderne rammefortelling som dreier seg om de to skuespillerne fra vår tid, Anna og Mike, som gir liv til karakterene fra viktoriatiden, Charles og Sarah. Slik spiller de virkelige skuespillerne Jeremy Irons og Meryl Streep de fiktive skuespillerne Mike og Anna, som i sin tur spiller Charles og Sarah! Anna og Mike har, som karakterene de spiller, også et forhold. En kan ikke la være å spekulere i hva slags forhold de virkelige skuespillerne, Jeremy Irons og Meryl Streep hadde under arbeidet med filmen.
Episoder fra rammefortellingen bryter stadig vekk inn og "forstyrrer" dramaet fra viktoriatiden. For eksempel diskuterer og kommenterer Anna og Mike rollene de spiller. I motsetning til mange andre metafilmer (Francois Truffauts Natteffekt, Nils Malmros' Århus by Night f. eks) som i stor grad problematiserer regissørens kvaler underveis i filminnspillingen, er det skuespillernes kompliserte forhold til hverandre, og rollene de spiller, som vektlegges i Den franske løytnants kvinne. Hvem er det Mike forelsker seg i? Anna, eller karakteren hun spiller, Sarah?
De to historiene speiler hverandre, kommenterer hverandre og glir over i hverandre, ulike sider ved kjærligheten er hele tiden det overordnede tema. I kontrast til den moderne frigjorthet, tydeliggjøres viktoriatidens strenge og puritanske syn på seksualitet og kjærlighet. Siden den gang har vi i vesten gjennomgått en seksuell revolusjon. Heldigvis, vil kanskje mange mene. I filmen aner en imidlertid en viss lengsel etter den viktorianske moralkodeks, med måtehold og beherskelse som grunnleggende dyder. Var ikke sex mer sødmefylt og attråverdig før den, som i våre dager, ble avmystifisert og trivialisert?
Filmens noe intrikate komposisjon forårsaker på ingen måte at den blir vanskelig tilgjengelig. Den franske løytnants kvinne er først og fremst de store følelsers film, en film som treffer rett i hjertet, men dette forhindrer ikke at den samtidig er intellektuelt utfordrende. Filmens midtpunkt, den gåtefulle Sarah, fascinerer ikke bare Charles, men også tilskueren. Hun er filmens mysterium. Hvilken sorg og skam er det hun bærer på? Hva er det hun har opplevd, hvem er hun egentlig? Selv når disse svarene er besvart, er ikke Sarah lett å bli klok på. Når vi endelig tror vi har taket på henne, opplever vi at hennes gåte på finurlig vis overlever i nåtidsplanet i Annas skikkelse.
Den viktorianske tidsånden er interessant i forhold til filmens tematikk. I 1867 har dronning Victoria sittet på Englands trone i 30 år. Måtehold, beherskelse og disiplin er leveregler hun har innført for sine undersåtter. Men nå begynner det tradisjonelle idegrunnlaget å slå sprekker. En viktig årsak til det begynnende paradigmeskiftet skyldes Darwin. Charles' personlighet gjenspeiler denne splittelsen mellom den gamle og den nye tid. På den ene siden er han knyttet til tradisjonen gjennom både arv og miljø, men han er også en moderne darwinist. Han drives av en naturvitenskapelig idealisme i troen på at det finnes logiske svar på det meste, alt kan forstås ved hjelp av intellektet. I møte med den mystiske Sarah kommer han imidlertid til kort. Sarah blir dermed et symbol som får mening utover seg selv. Hun er en inkarnasjon, ikke bare av den gåtefulle kjærligheten, men av selve livets og den menneskelige eksistensens mystikk.
Charles' interesse for naturen står i skarp kontrast til hans stive og formelle adferd. Sarah, derimot, glir på en besynderlig måte inn i det naturlige. Det viktorianske dramaet tematiserer den eldgamle motsetningen mellom natur, som det uberørte og dyriske, og kultur, som det temmede menneskeskapte samfunn. Det er verdt å merke seg Sarahs klesdrakt. I motsetning til den søte og kokette Ernestina, Charles forlovede, som er kledt i rosa og hvitt, yndig og engleaktig, er Sarahs klær mørke og naturfargede. Hennes svarte kappe som flagrer i vinden gir både trolske og religiøse assosiasjoner. Hun glir inn i den frodige urskogen, Ware Commons, som et naturlig element. Også Sarahs kraftige røde hårmanke kjemper mot samtidens frisyreideal med alle lokker. Hennes ytre visualiserer selve den romantiske streben etter å gli inn i en større helhet, hun søker til naturen heller enn å søke fred blant menneskene.
I løpet av filmen blir fragmentene fra nåtiden og forholdet mellom Anna og Mike stadig mer fremtredende. Uten å røpe mer av handlingen, vil jeg understreke den bemerkelsesverdige forandringen som skjer med de moderne karakterene. Sammenlignet med rollene de spiller, virker Anna og Mike i utgangspunktet tilsynelatende dagligdagse og ukompliserte. Men som filmen skrider frem, blir deres motiver og handlinger fordunklet. Det er nettopp filmens skildring av det gåtefulle og flokete menneskesinnet som får meg til å se filmen om og om igjen.
Eli Gjerde