Krzysztof Zanussi er en av de mer ukjente store polske regissørene, men ikke mer enn at ethvert rimelig oppegående bevisst filmklubbmenneske bør ha sett minst én av hans filmer. Han debuterte i spillefilmformat så tidlig som 1969 med Krystallens struktur. Zanussi er en av Polens mest aktive intellektuelle og han har i de siste årene fått en rekke tilbud om å gå inn i politikken. Han hadde altså muligheten til å bli en polsk André Malraux, men han valgte kunsten!
I likhet med Rivettes La Belle Noiseuse handler Sterk berøring om det skapende. I Sterk berøring møter vi også en genial kunstner, en komponist, i Max von Sydows skikkelse. Han står på høyden av sine kunstneriske muligheter, men han har også sluttet å skape. Og det livsverket han påbegynte for over 40 år siden bare ligger der. Han har nå innsett at verket hans hverken forandrer verden eller forhindrer den menneskelige lidelse. Komponisten Kedzi har også bestemt seg for å tie, fordi han avskyr den samtidige kunsten. Den har sviktet sin misjon, og har gjort mennesket arveløst i forhold til sitt åndelige fedreland - Kanskje aner vi her en relevant sammenlikning med Zanussi selv. Han vurderte sterkt å tie selv, da han fikk de ulike tilbudene om politiske og byråkratiske stillinger, nettopp fordi han følte at den kunstneriske verden han tilhørte var borte. Den europeiske filmen, auteurfilmen, der alt hans arbeid hadde inngått, hadde plutselig fått en helt marginal betydning - Filmens Kedzi mener at kunsten er blitt et formelt eksperiment som er likegyldig overfor menneskets religiøse natur. Tausheten er et uttrykk for Kedzis opprør, og et bevis på hans hovmod som han blir straffet for gjennom å miste talentet. Virkelighetens Zanussi har ikke valgt å tie, han tar i stedet opp emnet som et tema innenfor det uttrykket han behersker, filmen, og han har definitivt ikke mistet talentet!
ol