Det hører med til sjeldenhetene at nye norske filmer ikke blir satt opp på kino i Trondheim. Til og med et fullstendig mislykket prosjekt som Der gudene er døde gikk i en kort uke. Men, i løpet av våren '94 var det faktisk to filmer som unngikk en tur innom kinosenteret. Begge ble forkastet ut i fra at de var for dårlige, men det var det bare den repertoaransvarlige som fikk ta stilling til. Fortvil ikke, Trondheim filmklubb kan nå, med velvillig assistanse fra Trondheim Kino, presentere begge filmene, slik at du også kan ta del i diskusjonen.
Den første filmen, Hodiak, er et uavhengig norsk lavbudsjetts, for ikke å si ikke-budsjettsprosjekt, fra celluloiddebutanten Hans Petter Blad. Han har laget en spillefilm før, med den noe pretensiøse tittelen I siste åndedrag, men da var mediet video, noe som selvsagt gjør landsdekkende omtale og distribusjon vanskelig. Alle aspirerende regissørers drøm ble for Blad oppfylt med produksjonen av Hodiak, å få lage film, ordentlig film, på sprø plast, med perforering og optisk lydspor. I følge selvskrytet er den en komedie ("genre: komedie"), men "Svartsynt og kynisk komedie" vil nok være en bedre beskrivelse. Kort fortalt handler den om Hilmar Hodiak som etter åtte år i utlandet kommer hjem for å spore opp kvinnen og barnet han forlot. Hun har selvsagt funnet seg en ny mann, som, nok en gang selvsagt, ikke liker at Hilmar kommer hjem. Dette utløser en rekke begivenheter som får katastrofale følger for dem alle.
Det bør i sammenheng med Hodiak nevnes at fotograf og manusforfatter Thure Erik Lund er en prisbelønnet romanforfatter, med bl. a. bøkene "Leiegården" og "Tanger" bak seg, samt at musikken er det Ståle Caspersen, kjent fra The Tables og Monsters of Doom som står for.
Når det gjelder kveldens andre film Koloss, er det sjelden en film har fått så samstemmig totalslakt i landets aviser. Når så filmens produsent presterer å gå ut i NRK på premieredagen og melde at dette er et mislykket prosjekt fra ende til annen stiller en ikke med akkurat skyhøye forventninger. Er den virkelig så dårlig? Vel, det regissøren Witold Leszczynski har prestert før tyder ikke på det. Hans Fuglane fra 1968 regnes av både litterater og filmvitere som den beste Vesaas-filmatiseringen noensinne, og Huldra fra 1982 er en flott film med nærmest magiske naturbilder. Også Koloss er basert på en roman, "Koloss" av Finn Alnæs. Hvis en finleser de forskjellige aviskritikkene finner en fort ut at alle sammen er preget av at de har lest og gledet seg over romanen på forhånd. Dette har igjen ført til at filmen er be(for-?)dømt ut fra at den ikke stemmer med forlegget, noe den ikke gjør. Men en slik form for kritikk er jo helt forkastelig, det er som å bedømme den nye Opelens kjøreegenskaper ut i fra at designet er inpirert av, si, Mona Lisa. Hvorfor klarer ikke norske aviskritikere å se en film som det den er, en film? Den eneste avisen som tok dette poenget var Klassekampen, som syntes at Leszczynski hadde klart å tilføre "Koloss" noe nytt, nemlig en surrealistisk glasur, som i tillegg benyttet seg av symboler tabloidpressen vil kalle typisk norske; nisser og isbreer.
Hvorvidt Koloss er en god eller dårlig film skal vi ikke si her, kom og døm selv, det er derfor vi setter den opp.
red