Joseph Von Sternberg hadde en suksessfull stumfilm-periode bak seg da han laget Den blå engel. I filmen kobler han sin personlige filmstil og sans for det melodramatiske med en døende tysk ekspresjonisme. Filmen ble nærmest en amerikansk fantasi-katolog over ingrediensene i denne tyske stilretningen. Kulissene i filmen: skitne stolper og skyggeaktige kraner etterlater inntrykket av en labyrint eller kanskje en jungel. Her ser vi også påvirkningen fra filmens scenograf, Otto Hunte som introduserte modernistisk arkitektur i europeisk film. Hunte var også mannen bak kulissene i Fritz Lang filmen Metropolis.
Handlingen i Den blå engel kretser om professoren som forlater alt for å være i nærheten av sin elskede Lola. Men kjærlighetshistorien får en tragisk retning og professoren mister snart all sin verdighet og selvrespekt. Stemningen i filmen avspeiler 30-tallets tyske dekadanse like før Hitler overtar makten.
Selv om skuespilleren Emil Jannings leverte glimrende spill som den aldrende professoren er det Marlene Dietrich som bærer filmen og har gjort den til udødelig klassiker. Joseph von Sternberg var Marlene Dietrich sin faste regissør i flere år og de laget blant annet filmene Marokko (1930), Shanghai Ekspressen (1932) og Den blonde Venus (1932) sammen i Hollywood. Senere samarbeidet Dietrich med en rekke kjente regissører, blant annet Rene Clair, Hitchcock og Orson Welles. I folks bevissthet er hun først og fremst blitt stående som et symbol på Hollywoods dekadente førkrigsglamour.
Red.