Det er noe eget med maratonlange filmer. Man kan rolig synke ned i kinostolen og la seg lede inn i troen på at det er mulig å kontrollere virkeligheten. I ro og mak følger man hovedpersonene, og kan være trygg på at man møter dem igjen også etter tredje pause. Ubønnhørlig utvikles et eie-forhold til karakterene, ingen tilskuer forblir upåvirket.
Så også med Die Zweite Heimat. Filmhistoriens lengste spillefilm, men også et kunstnerisk storverk. Dette er den andre delen av hva som er ment å bli en trilogi, med Heimat som første og Heimat 2000 som siste del.
Tyskerne har en sterk tradisjon for TV som medium for høykvalitets serier. Vi husker med glede R. N. Fassbinders monumentale 20-tallsskildring Berlin-Alexander Platz fra 1980, som med sine16 timer og 14 episoder gikk sin seiersgang på filmklubber og internasjonale filmfestivaler. Som Heimat og Die Zweite Heimat ble også den produsert i samarbeid med tysk TV og i første rekke vist episodevis på ikke- kommersielle TV-kanaler.
Edgar Reitz har arbeidet med film siden midten av 50-tallet. Han markerte seg først som en av underskriverne av Oberhaussen-manifestet, et dokument med krav om fornyelse av den tyske filmen. Av hans tidlige kortfilmer kan vi nevne Variavision fra 1965, et filmeksperiment som vi for øvrig gjenfinner i Die Zweite Heimat. Hans debutfilm Mahlzeiten fikk kritikerprisen på Venezia-festivalen i 1967. Deretter gikk det nedover med hans egne filmer; han gjorde det bedre som filmskribent og som produsent i sitt München-baserte filmselskap. Han uttaler at denne motgangen avfødte behovet for en nyorientering. Tilbaketrukket i ensomhet skrev han i årevis på manuset til Heimat. Reitz er født i Hunsrück-regionen ved den franske grensen, og laget i 1981 en reportasje om byene der under tittelen "Geschichten aus den Hunsrückdörfern". Man kan anta at den utgjorde en forøvelse til Heimat, hvor handlingen ble lagt til en oppdiktet by i disse traktene.
Heimat tok for seg livet i den lille byen Schabbach fra første verdenskrig og fram til 60-tallet. Tysklands plagede moderne historie ble gjengitt ved byens utvikling og ved ulike personers individuelle skjebner. Bondekonen Katarina, og senere hennes sønnekone Maria, utgjorde det sentrum som de andre kretset omkring, både følelsesmessig, økonomisk og politisk. Det ble lagt stor vekt på å formidle den rådende tidsånd i de ulike epokene, uten noen falsk nasjonalisme, og uten forsøk på å idealisere de menneskene som ble skildret.
50-tallsavsnittet av Heimat introduserte den usedvanlig begavede Hermann Simon som bega seg til storbyen for å studere musikk. I Die Zweite Heimat er det hans generasjon vi følger - de som ikke ble igjen i barndommens verden. Tittelen er ikke ment å antyde et "Heimat II"; den henspiller heller på "det andre hjemsted", det hjem man selv skaper som voksen. Som motsetning til den lille byen og familielivet i Heimat, representerer Die Zweite Heimat storbyen og de løsere forbindelser man selv skaper, med knytninger som kjærlighet, vennskap og yrke. Vi følger Hermann og hans generasjons vei gjennom 60-tallet, fra nyfiken livstørst, via sprudlende kreativitet og kollisjoner med den virkelige verden, og til den modne ettertenksomhet og en bevissthet om de tapte muligheter.
Reitz har uttalt at musikk for ham er den kunstart som mest intimt hører sammen med film. Det er derfor ingen tilfeldighet at et av de viktigste elementene i Die Zweite Heimat utgjøres av nettopp musikken. Den er i sin helhet spesialkomponert av Reitz' faste samarbeidspartner, grekeren Nikos Mamangakis, og mye arbeid ble nedlagt for å finne hovedrolleinnehavere som kombinerte skuespillerbegavelse med avansert musikkutdannelse slik at de mange krevende musikkinnslagene kunne gjøres helt autentisk.
Fortellerteknikken er basert på en superbt vedholdende akkumulering av detaljer; Med en malerisk metode pensler Reitz ut hele tiåret med alle dets drømmer, farsotter og lengsler. Die Zweite Heimat er en film om ungdom, kjærlighet og politikk. Den er vakker, human og humoristisk, velspilt, presis i tidskoloritt og ufeilbarlig fotografert i svart-hvitt med enkelte utbrudd i farger med en overjordisk virkning. En storartet bedrift som vil belønne hver time det krever av din tid.
I. De første sangenes tid (1960 / 120 min.) Hermann forlater hjembyen og kommer til München for å studere musikk.
II. To fremmede øyne (1960-61 / 115 min.) Hermann møter den allsidige unge sør-amerikaneren Juan, mister sitt jordiske gods til fru Moretti, og blir syk for første gang siden han flyttet hjemmefra.
III. Sjalusi og stolthet (1961 / 116 min.) Evelyn mister sin far og begynner å lete etter sin antatt døde mor, havner i frøken Cerphals villa blant en gjeng unge filmskapere, og møter Ansgar. Hermann, Clarissa og Juan er sjalu og sårer hverandre.
IV. Ansgars død (1961-62 / 100 min.) Ansgar elsker sin Evelyn, blir beskutt av en eks-kjæreste, overlever, men dør i en ulykke. Clarissa vinner en musikertevling med et stykke skrevet av Hermann.
V. Spillet med friheten (1962 / 119 min.) Hermann overværer opptøyene i Schwabing sammen med Helga, bankes opp av en politimann, flykter, og blir sentrum for tre kvinners oppmerksomhet.
VI. Kennedys barn (1963 / 108 min.) Clarissa nekter å bære fram et barn med to fedre. Hermann møter Schnüsschen, og Kennedymordet hindrer Helga fra å begå selvmord etter Hermanns avvisning.
VII. Juleulver (1963 / 110 min.) Hermann framfører sin konsert "Spor", og trøster seg med Schnüsschen. Clarissa dør nesten av aborten. Hun rømmer fra klinikken, og går enda en gang glipp av det rette øyeblikk med Hermann.
VIII. Bryllupet (1964 / 120 min.) Schnüsschen feirer nyttår i Hunsrück og bestemmer seg for at hun og Hermann skal gifte seg. Clarissa studerer cello i Paris, mens Juan forsøker å dø.
IX. Den evige datter (1965 / 118 min.) Gamle hr. Cerphal dør, villaen skifter eier, og en æra er over. Hermann og Schnüsschen forsøker å være lykkelige med sitt barn, Volker slår igjennom som pianist og forbedrer forholdet til Clarissa.
X. Slutten på fremtiden (1966 / 132 min.) Clarissa blir mor. Reinhard returnerer fra Mexico, lager film om den revne villaen sammen med Rob, møter Esther, og drukner.
XI. Stillhetens tid (1967-68 / 120 min.) Filmfotografen Rob utvikler den nye filmteknikken Variavision, og møter Esther. Hermann møter konsul Hanschuh og prøver å få grep om hverdagslivet sammen med Clarissa. Helga blir politisk aktivist og utfordrer kunstnerne.
XII. De mange ords tid (1968-69 / 121 min.) Hermann forlater Schnüsschen som har "realisert seg sjøl", og må ta et oppgjør med rester fra fortiden. Stefan drar til Berlin for å lage sin første film, og blir utsatt for et Hollywoodfinansiert mytteri med Helga i spissen.
XIII. Kunst eller liv (1970 / 133 min.) Hermann blir kronprins på Isarfilm, oppdager at han er venneløs, oppsøker Clarissa i Amsterdam, og drar hjem til Hunsrück for å lære seg å vente.
Kilder: The Internet Movie Database; Chaplin 1/1993; Göteborg Int. Filmfestival 1993.
Per Fikse
17.00 Innledning
18.00 Del 1
20.00 Pause
20.15 Del 2
22.10 Pause
22.40 Del 3
00.35 Slutt
Lørdag 28.10
11.00 Del 4
12.40 Pause
12.55 Del 5
14.55 Pause
15.25 Del 6
17.15 Pause
18.45 Del 7
20.35 Pause
21.05 Del 8
23.05 Slutt
Søndag 29.10
11.00 Del 9
13.00 Pause
13.30 Del 10
15.45 Pause
16.00 Del 11
18.00 Pause
19.30 Del 12
21.30 Pause
22.00 Del 13
23.50 Slutt