32 korte filmer om Glenn Gould forteller om konsertpianisten som gjorde sin siste offentlige opptreden som 31-åring i 1964, 18 år før han døde. Han var derimot lidenskapelig opptatt av sine plateinnspillinger, noe Girard illustrerer med Gould alene lyttende til seg selv, eller som i episoden Hamburg, der en værelsespike nærmest tvinges til å lytte til hans siste innspilling. Filmen legger vekt på å skildre Goulds tilfredshet, eller besatthet, med det vide kanadiske isødet, eller Goulds bestemte ønske om å leve i en eremittilværelse, på god avstand fra folk.
Som et sammensatt portrett av et menneske har man kanskje ikke sett noe lignende siden Orson Welles' Citizen Kane, for Girards portrett er ganske så unikt, og ikke minst fantasifullt. Girard har ofte gjentatt i intervjuer at den virkelige Glenn Gould finner man mellom hver episode i filmen. I filmen er det Girard som ser på Glenn Gould, og slik blir 32 korte filmer om Glenn Gould et personlig portrett, ikke en biografi.
Utdrag av en artikkel av Kalle Løchen