Sikkert er det i hvert fall at valget av Robert Downey Jr. i rollen som Chaplin ikke kunne vært bedre (han fikk en Oscar-nominasjon for rollen). Håndplukket til rollen gjør han mye ut av den tilsynelatende umulige utfordringen å skulle gestalte Chaplin. Det er han som gjør Chaplin-figuren levende for oss: I små øyeblikk har han fanget idealisten, romantikeren og melankolikeren. Lite blir forklart, men vi aner konturene av et magisk liv.
Attenboroughs intensjon har vært å gjengi det meste av dette store kunstnerlivet, uten å ville trekke fram én episode på bekostning av andre. Men i den grad noe har fått mer fokus enn annet, har Attenborough lagt vekt på Chaplins fattigslige oppvekst i London East End, Music Hall-karrieren og stumfilmtiden (som hos Chaplin også inkluderer 30-tallet). Årsaken til dette er åpenbar: Chaplins kunst var først og fremst en stumfilmskunst. Hans mesterskap lå i pantomimen, i det å kunne stilisere og sublimere hverdagen på samfunnets underside til komisk og vakker ballett.
Kjernen i Chaplins talent er at han kunne bygge opp sine gags, utnytte dem til fulle, og toppe dem med det beste til slutt. I han beste filmer kommer ikke bare poengene tett; de er bygget inn i helt usedvanlig velstrukturerte forløp. Og kamera retter seg funksjonelt, presist og anonymt etter hva denne akrobaten fant på. "Jeg er noe utenom det vanlige, og trenger ikke kameravinkler", skal han ha sagt. Chaplins maniske perfeksjonisme blir forklart ut i fra hans tidlige befatning med det nærmest brutalt ubarmhjertige folkelige publikummet fra Vaudeville-scenene. Han visste at publikum gikk på kino for å le, og når idéene ikke kom, hadde han bare én løsning på problemet: Han ventet til de kom, ofte i måneder og år.
Selvsagt møter vi også Chaplin som megastjerne i Hollywood, i samspill med andre stjerner og personligheter, som Douglas Fairbanks (Kevine Kline), Mack Sennett (Dan Ackroyd) og Mary Pickford. Både Kline og Ackroyd er overraskende, men morsomme skuespillervalg - og med Geraldine Chaplin (Chaplins første barn med Oona O'Neill) i rollen som sin egen farmor, får filmen en rørende dobbeltbunn; fiksjon og historie veves sammen. Vi får se Chaplin fornærme Edgar J. Hoover i et middagsselskap, og hvordan FBI aldri lar ham få fred; og vi får se forskjellige kvinner, unge jenter og koner komme og gå.
Høydepunktene i Attenboroughs film blir som seg hør og bør glimtene fra Chaplins egne filmer. Vi forlater kinoen og husker Chaplin og foringsmaskinen i Modern Times, eller Jackie Coogans ansikt og fakter da han blir fraktet vekk i The Kid. Verden har aldri siden sett en Chaplin, og på sentrale punkter gjenskaper Attenborough ham ikke, men viser oss klokelig originalen.
Red.