Scorseses mesterlige skildring av verdens mektigste filmindustri balanserer mellom subjektiv entusiasme og objektiv analyse. Siden dette er en personlig oppdagelsesreise fra filmklipp til filmklipp, følger den ikke alltid de samme stitråkkene som de ortodokse filmhistorikerne. Scorsese starter med sin barndoms forelskelse i filmen, da hans katolske mor tok ham med på kino for å se King Vidors Duel in the Sun (1946), en film som var fordømt av The Catholic Legion of Decency. Scorsese minnes at alle typer film hadde sterk virkning på ham, ikke bare prestisjetitlene fra de store regissørene og studioene, men også de lite påaktede B-filmene i foraktede eller undervurderte genrer. Det han hyller er filmen i seg selv; filmene som best utnytter mediets virkemidler og potensiale.
Scorseses reise er delt i tre avsnitt. I det første tar han for seg regissørens dilemma i amerikansk film: den klassiske dilemma mellom kreativitet og kommers, mellom kunst og underholdning. Han tar også for seg regissøren som historieforteller, og viser hvordan genrer som western, gangsterfilm og musicals utviklet seg, og hvordan de, med sine særegne dramatiske og visuelle konvensjoner, inspirerte enkelte regissører som John Ford, Francis Ford Coppola og Vincente Minelli, til å skape bemerkelsesverdige kreative høydepunkt.
Den andre avsnittet begynner med skildringen av regissøren som illusjonist - om hvordan filmskapere i Hollywood, fra D.W Griffith til Georges Lucas., har vært de flinkeste i verden til å utvikle og omfavne ny teknologi- lyd og farger, bredformat, digital billedbehandling , for å berike arbeidet sitt; for å skape magi på lerretet. Vi blir deretter presentert for regissøren som <<smugler>> - Scorseses betegnelse på regissører som tilsynelatende fulgte studioenes forventninger og genrens konvensjoner, mens de faktisk brukte begge til å smugle inn urovekkende og undergravende ideer. Dette gjorde seg særlig gjeldende i lavbudsjett-genrer som 40-tallets filmnoir, der mange eksil-europeere satte merke etter seg i krigsårene.
Scorsese fortsetter å snakke om <<smuglere>> i det tredje avsnittet, men her om regissører som Douglas Sirk og Nicholas Ray, som arbeidet innenfor de store mainstream-genrene på 50-tallet under den kalde krigens paranoia. Scorsese avslutter sin beretning med regissøren som <<billedstormer>> - sterke personligheter innen amerikansk film, fra Eirich von Stroheim via Orson Welles til Arthur Penn og John Cassavetes. Disse regissørene utfordret sensur- og studiesystemet, og gikk enkelte ganger seirende ut.
Scorsese avslutter sin reise gjennom amerikansk filmhistorie omkring 1970, omtrent da han selv begynte å regissere.
Red.