Den tredje mann


The Third Man England 1949 Regi Carol Reed Manus Graham Greene, etter egen roman Foto Robert Krasker Musikk Anton Karas Medv Orson Welles (Harry Lime), Joseph Cotten (Holly Martins), Alida Valli (Anna Schmidt), Trevor Howard (Major Calloway), m.fl. 93 min 35mm, svart/hvitt, norske tekster Utleie DNFI

Denne klassikeren fra en av de beste periodene i britisk film bringer igjen sammen Orson Welles og Joseph Cotten, de to framtredende skuespillerne fra Citizen Kane. Og mange vil nok huske filmen nettopp på grunn av Welles' opptreden, selv om han faktisk kun sees i et par viktige scener. Orson Welles' innvirkning på filmens ekspressive uttrykk og mange infamt vittige replikker er åpenbare. Men som tilfellet er med de fleste klassikere, har flere gode kombinasjoner falt heldig ut for Den tredje mann. Carol Reeds film er blant annet basert på Graham Greenes utmerkede manusgrunnlag, som trekker veksler på Alfred Hitchcocks mange britiske førkrigsthrillere. Musikken, med den innsmigrende tittelmelodien, er et annet særtrekk som mange vil huske filmen for. Og ikke minst, svart/hvitt fotograferingen, som ble belønnet med Oscar i 1950.

Den tredje mann utspiller seg i etterkrigstidens Wien, den gang okkupert av allierte styrker. Amerikaneren Holly Martins (Joseph Cotten), forfatteren av billig B-litteratur, ankommer byen for å treffe Harry Lime (Orson Welles) i håp om at han kan skaffe ham arbeid. Holly finner raskt ut at barndomsvenn Harry er drept i en ulykke. Etter å ha foretatt noen undersøkelser på egen hånd, oppdager han imidlertid at han slett ikke er død, men at han uvisst av hvilken grunn skjuler seg for myndighetene. Holly blir sjokkert da det britiske etterretningsvesenet kan legge fram bevis som tyder på at Harry Lime har vært involvert i illegalt salg av dårlig penicillin, noe som har resultert i mange barns død. Både Holly og Harrys kjæreste Anna, som Holly forelsker seg i, ønsker å finne ut hva som egentlig har skjedd. Dermed starter jakten på "den tredje mann".

Gjennom uforglemmelige bilder av et Wien i krigsruiner - fotografert og lyssatt for å understreke en alvorlig, men korrupt marerittaktig atmosfære - viser Reed en verden ute av sin vanlige orden, hvor gode menn gjør onde handlinger, hvor engelskmenn og russere arbeider side ved side og hvor bedrageri er mer moralsk enn lojalitet (hvilket sannsynligvis er filmens hovedtema). Filmen har spenning, vidd, klassiske replikker (som Limes lille tale om sveitserne og deres gjøkur) og flotte skuespillerprestasjoner. Orson Welles i rollen som Harry Lime er så sterk at det er vanskelig å tro at han bare er tilstede i filmen et par minutter. Første og siste gang vi ser ham - med ansiktet i nærbilde begge gangene - er uttrykksfulle øye blikk som gir en overraskende innsikt i Limes karakter.

Hva er det som gjør en film til en klassiker? Som i det meste av annen populærkultur, er det gjerne en kombinasjon av den kunstneriske kvaliteten og graden av siterbarhet. Der den kunstneriske kvaliteten kan være diskuterbar - hvor går grensen mellom kitch og kunst? - er siterbarheten mer ubønnhørlig og uavhengig av den regjerende moten. Den tredje mann er full av slike lett siterbare sekvenser: For eksempel Holly som jages av den lille gutten som forteller alle han ser at Holly er en morder; Harry og Holly som første gang møtes og snakker sammen i pariserhjulet; Harry i det han jages gjennom kloakken; og til slutt Harrys kjæreste Anna i det hun kommer gående mot Holly. Hennes reaksjon er en av mange overraskelser som gjør filmen så fornøyelig. Anton Karas klassiske zitarspill gir filmen en sitrende, romantisk stemning: Akkurat den riktige ingrediensen som løfter filmen opp over gjennomsnittet av gode psykologiske thrillere - og gjør den uforglemmelig i publikums minne.

ys


Nettverksgruppa rune@nvg.ntnu.no