Handlingen utspiller seg på to steder, muligens imaginære, og ofte kryssende: Et uidentifisert hotell ved bredden av en stor innsjø et sted i det franskspråklige Europa - og et mentalt cinematek; et enormt lager av levende bilder, ord og musikk fra franske filmer. Kanskje sirkler vi rundt i hjernebarken til Henri Langlois, den berømte og akk og ve så avdøde grunnleggeren av Cinematheque Francaise?
I hotellets restaurant møter Jean-Luc Godard presidenten i Foreningen for Frankrikes Første Århundre i Filmen - skuespilleren Michel Piccoli. Samtalen blir noe ensidig - Godard har en mengde spørsmål på lur. De to første er Hvorfor feire filmen? Er den ikke feiret nok allerede? Godard forklarer etterhvert at han og Mieville lager en film for BFI TV - de måtte steppe inn for Bertrand Tavernier - og at de har kommet frem til at fransk film nå er ved veis ende. Det er slutt - finis . og filmen deres vil derfor bli en glemselens beretning. Denne dystre diagnosen er det to regissørene vil konfrontere jubileums-presidenten med.
Godard og Mieville er tilsynelatende på offensiven. Monsieur Piccoli forsøker tappert å forsvare aktivitetene rundt markeringen av at i 1995 er 100 år siden Lumier-brødrene første gang utnyttet filmen kommersielt, men er tydelig rystet over Godards spørsmål og kommentarer. Da er det han setter sitt heltemodige motangrep. Han vil etterprøve Godards og Mievilles konklusjon ved å gå ut å spørre vanlige folk, dvs. hotellbetjeningen, om deres kjennskap til fransk film.
Godard og Mieville har samarbeidet på flere prosjekter siden midten av 70-tallet (bl.a The book of Mary/ Hail Mary, 1984) , men Godards soloprosjekter som Klassikerne Til siste åndedrag (1960) og Pierre le Fou (1965) er nok mer berømte. Etter Godards deltakelse i opptøyene i Paris 1968 ble filmene hans mer politiserte. I de siste 20 årene har Godard - vekselvis på film og TV skapt sine provoserende essayistiske analyser av alt fra bildekulturens historie til mann/kvinne forholdets dynamikk.
Red.