Året er 1967, og verden er på vei til å se radikalt annerledes ut for vestens intellektuelle. Jean-Luc Godard var en av dem som etter hvert skulle ta konsekvensen av dette også i sitt arbeid, noe Weekend er et eksempel på.
Godards karriere kan røft deles inn i tre perioder: Den første strekker seg fra 1959 (Til siste åndedrag) til 1967 (Weekend). Dette er hans mest kommersielle og tilgjengelige periode med filmer preget av en stor filmatisk lekenhet og oppfinnsomhet. Den neste perioden, 1968 til 1972, var preget av en intens politisering, der filmene ikke var rettet mot et kommersielt publikum, men snarere ment som avanserte debattinnlegg for allerede overbeviste marxister og andre venstreradikale. Godards siste periode strekker seg fra 1972 og fram til i dag, og innebærer et forsøk på å gjenoppta dialogen med et bredere publikum, samt en utforsking av videoens muligheter som et mer skissepreget essaymedium.
Weekend markerer den definitive avslutningen på Godards tidlige periode; konkretisert gjennom filmens siste tekst "Fin de Cinéma". Den er en av Godards mest forbløffende filmer, en brutal mix av Buñuel og Mao, slapstick og polemikk. Den klarer kunststykket å polemisere for en radikal modernistisk filmretning innefor den kommersille filmens rammer. Samtidig demonstrerer den tydelig Godards endelige farvel til mainstreamfilmens konvensjoner. Weekend er en beksvart satire over det borgerlige forbrukersamfunnet, men vil med sine ekstreme virkemidler ubønnhørlig dele sitt publikum i to: Enten elsker du den for sin kompromissløshet, eller så hater du den for det samme.
Filmen kan sees som en reise inn i et borgerlig helvete. Et usympatisk arrogant og kranglende borgerlig ektepar - som begge har hemmelige elskere, og som planlegger å drepe hverandre - kjører avsted fra Paris og ut på landet for å tilbringe weekenden der. De blir fanget i et vanvittig trafikkaos. På hver strekning står kolliderte bilvrak - Godards symboler på den borgerlige materialismens forfall og kapitalismens selvdestruktive krefter. I dette kaoset, som ligner en moderne borgerlig apokalypse, står høye flammer opp av bilvrakene, døde og blødende kropper ligger i veien og irriterende venstreradikale kommer opp til det reisende paret for å legge fram sine radikale politiske filosofier.
Weekend starter ut som en absurd komedie og ender opp som et politisk manifest. En sjelden vist film og et must for de som vil forsøke å forstå litt mer av filmrebellen Godard, etterkrigstidens kanskje mest innflytelsesrike regissør. ys