Filmen er inspirert av teateret noe som er åpenbart allerede i dens første hvor kamera fanger inn en dukketeaterscene..Henvisningene til teaterstykker som Strindbergs Ett drömspel og Shakespears Hamlet er mange og tydelige. Familien Ekdahl er en skuespillerfamilie som elsker sine roller og livsløgner. De tviholder på sin rett til å leve i den lille verden; til å dyrke familielivets gleder, god mat , punsj og svensk sommer.
Etter skildringen av en livsbejaende julefeiring endrer Alexanders liv seg radikalt. Faren faller om under en prøve på Hamlet og dør. Etter dødens bryske inntreden i Alexanders liv er det som døden og teateret flyter sammen, Farens gjenferd begynner å vise seg for ham, og da hans mor Emilie, kort tid etter gifter seg med Biskop Vergerus er Alexander på en måte blitt prins Hamlet. Hevntanken mot inntrengeren modnes i ham, helt til han tilslutt begår (ste)fadermordet.
Biskopgården dit moren Emilie og barna flytter ligger dramatisk til ved en buldrende foss. Svarte katter smyger seg inn porten og lynet flammer over de dystre murene. Selve filmstilen foranderer seg radikalt fra skildringen av livet hos familien Ekdahl. Der var bildene myke og menneskene stod i sentrum. Hos biskopen blir billedkomposisjonene strenge. Menneskroppene er ubetyedlige i helheten, og lyset er hvitt - en farge Bergmann ofte bruker som symbol på mareritt.
Mens Aleksander i hele første delen av filmen opptrer som iaktager, blir han i andre del et offer for begivenhetene- Den artistisk begavede gutten bringer sin stefar ut av fatning fordi han representerer den barnlige fantasi og det uforklarelige. Biskopen er en klassisk Bergman karakter med sin strenge nordiske kristendom og sin dobbeltmoral. Konfrontasjonen mellom barnet og mannen, mellom kunstneren og maktmennesket - vises i en serie dialoger som er iscenesatt i en strikt konsekvens. Gang på gang ydmykes Alexander. Han lidelse kulminerer i en scene der han tvinges til å innrømme at han har diktet opp en løgnhistorie om biskopens første kone og deres to døtre. Alexander sperres inne i mørket på loftet.
Hvis Bergman skulle fulgt moderne dramatiske regler skulle filmen muligens endt her med Alexsanders nederlag,, men det gjør den ikke. Regissøren henter frem et gammelt knep. En reddende engel ankommer i jøden Isak Jacobis skikkelse. Fanny og Alexsander er en hyllest til livet, en film full av prakt, sterke følelser og spenning. Som i mange Bergman filmer spiller kristendommen og skyldprobelmatikk en sentral rolle. Men biskopens strenge og kalde religion må i filmen tilslutt vike for en panteisme med tro på at vi lever omgitt av mange virkeligheter. Fanny og Alexxander avrundes med et gåtsfullt sitat fra Strindbergs Drømspelet: <<Alt kan skje , alt er møjligt och sannolikt, Tid og rum existerea icke; På en obetydlig verklighetsgrunn spinner inbillningen ut och väver nye mønster>>
Red.