Dette er altså filmen som har fått den tunge bør på sine skuldre, å skulle forsvare tittelen som verdens beste film. De fleste mener Citizen Kane med letthet forsvarer tittelen fordi den ganske enkelt er den filmen som ikke bare har lært flest regissører å fortelle en historie gjennom film, men fordi den også er filmen som har lært publikum å se film. "Alt som har betydd noe i filmhistorien siden 1940, har vært influert av Citizen Kane", skrev Francois Truffaut på begynnelsen av 60-tallet. Helt sikkert er det i hvert fall at Orson Welles debutfilm er den mest omskrevne filmen i filmhistorien.
Den kjente amerikanske filmskribenten Pauline Kael forsøkte i sitt essay "Raising Kane" i 1971 å redusere filmens betydning, og ikke minst Orson Welles innvirkning på det ferdige reulatatet. Hennes poeng var at filmen hadde fått sin kultstatus, dels på grunn av omstendighetene rundt premieren, da avismagnaten William Randolph Hurst forsøkte å stoppe filmen, og dels på grunn av ettertidens genierklæring av regissøren Orson Welles. Kael krediterte Herman J. Mankiewicz for manuset, som hun mente først hadde fortalt Welles historien om magnaten Hurst, som Citizen Kane i stor grad baserer seg på (og som Kael fant langt mer interessant enn historien i filmen). De fortellertekniske nyvinningene, som bruken av dybdefokus, de lange tagningene og bruken av mise én scene, lar hun fotografen Gregg Toland få det meste av æren for.
Nå, godt over femti år etter filmens premiere, er det ikke vanskelig å se at det har vært mye god kjemi ute og gått på settene og i klipperommet til RKO de månedene det tok å lage filmen. Et vell av filmens scener er i dag klassiske og brukes jevnlig av både filmregissører og filmkritikere som referansepunkter for hva som er "god film". Fotografen Gregg Toland var selv et lite teknisk geni og skal selvsagt ha sin del av æren for det ferdige produktet. Men et lite blikk på Welles' senere arbeider understreker at Citizen Kane er en film som i det aller meste bærer hans signatur. Mest framtredende er kanskje de ekspressive innslagene i filmen, både når det gjelder kameravinkler, lyssetting og bruk av detaljer. Men ikke minst setter han sitt preg på filmen gjennom sitt karakteristiske spill.
Den bare 26 år gamle Orson Welles spiller selv den karismatiske avismagnaten Charles Foster Kane, hvis historie rulles opp av en reporter som etter aviskongens død får i oppgave av sin redaktør å finne ut "hemmeligheten" bak mannen. Kanes siste ord, det i filmistorisk sammenheng legendariske "Rosebud", som hviskes fra Kanes lepper i ultranærbilde, blir reporterens ledetråd. Og gjennom intervjuer og dagboknotater graves historien fram. En historie som kan sees som et bilde på realiseringen av den amerikanske drømmen - på godt og vondt. "If I hadn't been really rich, I might have been a really great man", sier Kane allerede på et tidlig stadium, før penger og makt førte til hans personlige og politiske fall. Citizen Kane er en kompleks film, både formmessig og på fortellerplanet. Den franske innflytelsesrike filmkritikeren André Bazin så filmen som et tidlig eksempel på en modernistisk fortellertradisjon, med flere fortellerstandpunkt og en fragmentert struktur. Samtidig er det en film som aldri forvirrer, bare fascinerer. Orson Welles i rollen som den karismatiske og dominerende Kane bidrar til dette. Hans storslagne framstilling av "Amerikas største mann" - og hans fall - er imponerende. Men filmen har for Welles sin del også preg av å være en selvoppfyllende profeti. Storsatsingen Citizen Kane, der Welles nærmest fikk frie tøyler, ble aldri en publikumssuksess. Selv om Orson Welles til stadighet nevnes som en av de viktigste og mest innflytelsesrike regissører i filmhistorien, preges hans karriere av ambisiøse, men mer eller mindre uforløste prosjekter. Som den egenrådige og ambisiøse regissør han var, ble han aldri noen venn med Hollywoods filmstudioer. Han brukte mye av sin tid til å skaffe investorer til sine filmer, og han etterlot seg flere uferdige prosjekter da han døde.
Når vi i dag setter oss ned for å se filmen som er blitt utpekt til filmhistoriens udiskutabelt beste film - skal vi tro kritikere og regissører verden over - bør vi ta plass med både respektløshet og ydmykhet. Respektløshet for den konserverende gode smak, og for et forhåndsstempel som kan ødelegge en hvilken som helst opplevelse, og en smule ydmykhet for en kunstner og en visjon som filmhistorien ville vært fattig foruten. Cinemateket viste også Citizen Kane som sin åpningsfilm høsten-93. Den gang måtte vi vise en kopi som etter mange års slitasje dessverre ikke ydet filmens kvaliteter full rettferdighet. Denne gang kan vi imidlertid friste med en helt ny kopi av filmen, hvilket betyr at de som fortsatt vil lære noe om hvordan en historie på film virkelig kan fortelles, bør kjenne sin besøkelsestid. Velbekomme!
ys