GallipoliFrank får lov til å delta i løpet, selv om han egentlig er for sent ute, og han setter alt han eier på seg selv som vinner. Han blir slått av Archy, men det oppstår likevel et vennskap mellom dem, og sammen legger de ut på en reise både gjennom Australia, hvor de ender opp i byen Perth hvor de av ulike motiver verver seg. De møtes igjen i Egypt på treningsleir, og alt gjøres klart for utsendelsen av forsterkninger til Gallipoli, hvor australske styrker lenge har drevet stillingskrig mot tyrkerne.
Gallipoli er en klar anti-krigs film, som gir en bra framstilling av den 1.verdenskrig som den meningsløse og håpløse stillingskrigen den var. På grunn av allianseavtaler ble ulike land ble dratt med i krigen. Det var umulig for den menige soldat å sette seg inn i hvorfor han egentlig sloss, og for hvem. Samtidig er filmen en knallhard kritikk av koloniherren England. Nedslaktningen av de australske styrkene ved Gallipoli blir framstilt som en følge av stivbent engelsk byråkrati og forakt for (australske) menneskeliv. Det gis også spark til den generelle engelske snobbetheten og selvgodheten, noe man har sett utallige eksempler på opp igjennom i historien utvist overfor de ulike engelske koloniene.
Gallipoli er flott fotografert av Russel Boyd. Det australske landskapet er preget av den samme mystikken som vi så i Picnic at Hanging Rock. Det er brukt musikk av Maurice og Jean-Michel Jarré, som bidrar sterkt til dette mystiske preget til filmen. Benytt sjansen til å få sett en av Peter Weirs flotteste filmer, og som det er helt umulig å få sett andre steder enn hos Trondheim Filmklubb.
TH