Los OlvidadosI anslaget er filmen en sosial dokumentarfilm om ungdomskriminalitet, med en fortellerstemme som lar oss forstå at det vi ser er autentisk. Faktisk gikk Buñuel så langt i sin søken etter troverdigheten at han ikledde seg sine mest shabby klær og levde på gata i flere måneder for å komme i kontakt med menneskene og tilværelsen der. I følge ham selv ble mye av det han opplevde der brukt direkte i filmen.
Her i millionbyens mest sykdomsherjede slumstrøk følger vi en gjeng unge gutter, med hovedpersonen Pedro og hans motstykke Jaibo som den akse historien roterer omkring. Pedro er på et hjem for unge kriminelle. Her blir han godt behandlet av den fornuftige og liberale forstanderen, som viser ham tillit ved å sende ham ut i byen for å gjøre et ærend. Når Pedro så blir ranet av sine gamle kamerater, tør han ikke vende tilbake. Med makaber ironi viser Buñuel oss at det er nettopp det mennesket som viser Pedro godhet og tillit som er årsaken til hans undergang.
Buñuel hatet hykleri over alt i verden. Han nekter å dømme eller sentimentalisere, og filmens styrke ligger nettopp i denne brutale oppriktigheten. Her legges ingen fingre i veien for å vise samfunnssystemet som det er. I motsetning til den tradisjonelle, godfjottete sosialrealismen slipper Buñuel ingen biperson unna med endimensjonal personlighet og mulighet for enkel identifikasjon. Sympatien for den blinde tiggeren som er guttegjengens mobbeoffer svinner raskt når han antydes å være pedofil, og punkteres ettertrykkelig når han etter Pedros død jubler over at enda en av hans plageånder har bukket under, og i sin ubevisste fascisme legger til at det beste hadde vært om de alle var blitt drept før fødselen.
Los Olvidados er flammende i sin sosiale indignasjon over menneskers vilkår og paralyserende i sin mangel på illusjoner for utsiktene til å kunne gripe inn. Dette er lysår fra Live-Aid.
For denne filmen ble Buñuel tildelt prisen for beste regi ved Cannes-festivalen 1951.
Per Fikse