`Fitzcarraldo`

Fitzcarraldo Vest-Tyskland 1982 Regi og Manus Werner Herzog Foto Thomas Mauch Musikk Popol Vuh Med Klaus Kinski, Claudia Cardinale, Jose Lewgoy, Paul Hittscher 158 min 35 mm norsk tekst Utleie SEG

Det er de europeiske kolonistenes, gummibaronenes, tid i Sør-Amerika. Werner Herzog presenterer en eksentrisk operaelsker, Fitzcarraldo, hvis høyeste ønske er å høre opera runge fra en scene midt i Amazonas jungel. Han kjøper en gummiplantasje som er regnet for verdiløs, fordi det ikke er mulig å komme dit med båt. Men ingen ting kan stoppe ham, ikke en gang vissheten om at han må passere et fjell med dampbåten for å komme frem til eiendommen som skal finansiere operahuset.

Fitzcarraldo er som mange av Herzogs personer et bergtatt menneske. Mens de andre er fylt av lidenskap (Woyczek), galskap (Aguirre) og ondskap (Nosferatu) er Fitzcarraldo til det ytterste besatt av ideen om å bygge et operahus i jungelen.

På ferden oppover elven "avvæpner" han en fryktet indianerstamme med Carusos sang; han erobrer jungelen med kunst. Her står han sterkt i kontrast til Aguirre, som ville erobre med kanoner. Fitzcarraldo tror han og indianerne har sammenfallende syn på virkeligheten. Indianerne mener det virkelige livet er en illusjon som skjuler drømmenes virkelighet. Mens han selv hevder overfor gummifabrikantene, som stiller seg uforstående til hans idé, at: "Virkeligheten i Deres verden er bare en dårlig karikatur av hva man ser i de store operaforestillinger."

Derfor forundres heller ikke Fitzcarraldo da indianerne ubetinget svarer ja til å få båten over fjellet til elven på den andre siden. De sliter i dagevis før de endelig er over. Den natten båten ligger klar til sjøsetting viser det seg likevel at indianerne har hatt et helt annet motiv med arbeidet.

Fitzcarraldo er en estetisk nytelse og en stimulans til drømmene og eventyrene vi har i oss. Her er overflod av skjønnhet og mystikk, vist for oss i bildekomposisjoner som bare kan måle seg med Aguirre. Til tross for denne visuelt vakre fortellingen og en lett tilgjengelig historie, er filmen kontroversiell. Herzog mener selv det er fordi skuespillerne faktisk er ute i jungelen. Det er ingen modell de drar på, de frakter virkelig båten over åsen, sprenger fjell og seiler i farefulle stryk.

Da filmen Fizcarraldo etter fem års innspilling i Perus jungel endelig var ferdig, var verdenspressen mer interessert i innspillingsforholdene enn i filmens innhold. Herzog hadde også tildratt seg stor oppmerksomhet under selve innspillingen. Teamet så ut til å være forfulgt av ulykker. Flere av skuespillerner falt ut av produksjonen, både på grunn av sykdom og den lang innspillingstiden. Dette gjorde at 40% av filmen måtte skytes på nytt. Etnologer gikk også hardt ut mot Herzog for hans bruk av indianere som statister. Alt etter hvem som uttalte seg varierte tiltalen mot ham fra rasist til filmmann i uheldige omstendigheter.

Fitzcarraldo, et filmisk mesterverk. Det er både en hyllest til drømmen og et spark til Max Weber og hans lover om rasjonalitet og hensiktsmessighet. "Bare den som drømmer kan flytte fjell."

Red

Nettverksgruppa [--] rune@nvg.ntnu.no