$hopping$hopping gir et glimrende øyeblikksbilde av den anarkistiske rave-kulturen før den muterte til den lett fraværende clubscena vi ser i dag. Crash and carry er dagens orden, man tager en bli, freser inn i nærmeste utstillingsvindu, tar det en har lyst på og stikker av. Så drar man og danser. Jeg sier ikke at alle drev med dette, men jeg vedder på at alle hadde lyst til det. Det at raves var nødt til å bli holdt i illegale lokaler, og derved førte nye ungdomsgrupper i kontakt med kriminelle miljøer dokumenteres godt. Kjernekonflikten i filmen, står mellom heltene våre, et Bonnie&Clyde-aktig par, og en etablert småskurk, alldeles glimrende spilt av Sean Pertwee (som også var flott i den ellers forferdelige I.D.) De slåss rett og slett om å bli den beste shopperen. Vi vet allerede fra starten av at spiralen har retning nedover, spenningsmomentet ligger i hvor de enkelte klarer å hoppe av.
At $hopping er en debut skinner igjennom i flere ledd, det meste er positivt. Et par av dialogscenene blir en smule klønete, men regissørens ungdommelige frekkhet hever helheten mange hakk. En etablert regissør hadde rett og slett ikke våget løsninger som Anderson. I tillegg vises det at han har sett en del amerikansk eller kanskje heller australsk actionfilm, bilscenene er til tider usannsylig tøffe. Anderson går rett på materialet sitt, dette er ikke en utenfra-film. Født og oppvokst i Midt-England har han førstehånds kjennskap til det han forteller om. $hopping kunne endt opp som en dystopisk sippefilm om en svinnende kultur og et ungdomsopprør som aldri kom ordentlig i gang, men er så jævlig frisk at en som tilskuer griper seg i noe så sinnsvakt som å ønske at en hadde bodd i Manchester, Newcastle, eller en annen av disse uggne byene. Paul Anderson er dyktig.
$hopping inngår i TFKs serie med ny britisk film.
JOK