Trondheim Filmklubb

Priest


Priest England 1994 Regi Antonia Bird Manus Jimmy Mc Govern Foto Fred Tammes Musikk Andy Roberts Med Linus Roarche, Tom Wilkinson, Cathy Tyson, Robert Carlyle, James Ellis 109 min 35mm norsk tekst Utleie NFD


Det er vanskelig å beskrive hva Priest handler om, uten samtidig å avsløre historiens små overraskelser. Og gjør man det, frarøver man publikum opplevelser som de helst ikke bør snytes for. Derfor skisserer jeg her kun de generelle trekkene: En ung prest tiltrer sitt nye embete i et fattig arbeiderkvartal i Liverpool. Han går sterkt inn for sitt kall og er ortodoks helt ut i fingerspissene. Den unge mannen må dele bolig med en eldre kollega, som også tar sitt kall alvorlig, men som slett ikke er like ortodoks ­ det være seg i sitt privatliv og i sitt kirkelige virke.

Vendepunktet for de etterfølgende konflikter, som utspiller seg dels individuelt for de to prestene dels mellom dem, ligger i diskusjonen rundt kirkens ubrytelige regler vs. menneskelige hensyn: Kan det for eksempel rettferdiggjøres at et menneske blir utsatt for avskyelige lidelser, hvis det kunne vært unngått med et enkelt brudd på skriftefarens taushetsplikt? I sin aller første preken taler den unge, ortodokse presten om ansvarlighet. Han råder den enkelte til å ta ansvar for sine egne synder, i steden for å la en syndebukk bære all skylden når noe går galt. Denne ene og moderne syndebukken, mener han, er begrepet samfunnet. Men det går ikke lenge før han selv får store kvaler med ansvarligheten. Han hører om begåtte ugjerninger, men er på grunn av sin taushetsplikt ikke i stand til å gjøre noe med dem. Forbrytelsene er av så grov art, at prestens egen mentale tilstand nok ville ha hatt det bedre om han hadde gått inn og tatt ansvar for situasjonens utvikling, og dermed i ansvarlighetens navn syndet mot taushetsplikten. Han søker hjelp til sitt dilemma innenfor den kirkelige institusjonen, men her får han kun det hykleriske råd at han skal bryte reglene en smule ­ la en bemerkning falle. I siste liten får han idéen at han skal be om hjelp fra de høyere makter. Filmens kryssklipping mellom prestens bønn og de forbryterske hendelser, som avbrytes nærmest ved en tilfeldighet, kan etter eget befinnende tolkes som Vår Herres uransakelige veier.

Filmens ærend er altså ikke å betvile Guds eksistens, men om hvorvidt kirken som institusjon og vi som menighet overhodet burde ha lov til å kalle oss kristne. Fortellingens persongalleri består først og fremst av typer som teoretisk sett hyller begreper som fred, nestekjærlighet og barmhjertighet, men som i praksis bruker kirkens lover og regler til å beskytte seg mot situasjoner hvor disse dydene er essensielle. Som protestant i lille Norge er det lett å lene seg tilbake og mumle noe om at "de er rare disse katolikkene" ­ men filmen handler like så mye om allmenn-menneskelig toleranse og respekt, om å se og hjelpe sine egne barn i stedet for å bruke all energi på å snakke om å redde hele verden.

coco


Nettverksgruppa [--] rune@nvg.ntnu.no