Jeder Für sich und Gott gegen alle

Det viser seg at Kaspar har vært bundet og innesperret i en mørk kjeller på en bondegård. Mat og drikke hadde blitt brakt inn til ham av ukjente mennesker mens han sov. Av og til hadde drikken en besk smak, og når han våknet var han blitt vasket og skiftet klær på.

Dagslys gjorde så vondt i øynene at han gråt, og lyn stakk som nåler; men han kunne se i mørket. Når folk snakket til han fikk han smerter i hele kroppen, så sterke var lydene. Lukta av en skorsteinsfeier, som gikk forbi på den andre siden av gata, sendte ham i seng en hel uke. Folk kjente han igjen på graden av varme de utstrålte. Han visste ikke forskjell på seg selv og andre, og heller ikke på levende og dødt. Når andre led vondt, led han med dem. "Aldri har verdens ondskap blitt tegnet med større klarhet enn i det som hendte med 'hittebarnet fra Nürnberg'," skriver Anaïs Nin.

Mange er blitt grepet av denne skikkelsen, historien er blitt filmatisert flere ganger og i dag finnes det et Kaspar Hauser-museum i Nürnberg.

Herzog benytter fortellingen i sitt korstog mot det moderne samfunn, og flere kritikere har da også angrepet ham for hans noe ahistoriske framstilling av historien. Gåten Kaspar Hauser er imidlertid parallell med Herzogs senere fokusering på forholdet mellom hvite og indianere, sivilisasjon og natur i Sør-Amerika, i Aguirre og Fitzcarraldo. Eller i filmen om utbyttingen av aboriginernes land i Hvor de grønne maur drømmer.

Kaspar Hauser tas med til en professor som skal sivilisere ham, og til alles overraskelse viser han seg å være svært lærenem. Lesing, skriving og regning mestrer han fort. Hans evne til å trekke logiske slutninger ut fra sine opplevelser sjokkerte, og han satte geistlige til veggs med sine resonnement.

Å bli født som voksen, blottet for en hver kjennskap til samfunnets regler og uskrevne normer, bærer i seg en annerledes mulig verdensanskuelse. Tanken på å være ren og ubesudlet virker forlokkende på mange som ønsker seg tilbake til sin tidlige naive-barnlige innstilling.

Her kommenterer Herzog også filmens samtid. Ved starten av det 19. århundre levde mange i Tyskland ennå i en tilmærmet middelaldersk, sen-føydal virkelighet. Det borgerlige samfunn med dets teknokratiske ledere hadde ennå ikke erobret den tankemessige dominans som vi lever med i dag. Det er ikke bare personen Kaspar Hauser denne filmen handler om, men også forholdet mellom det rene mennesket - i pakt med den besjelede natur - kontra siviliserte, normerende samfunnsstrukturer.

Red