Butterfly Kiss

Eunice er en ung reisende, som driver langs motorveien og som stikker innom bensinstasjoner på leting etter en venninne. Overfor Miriam truer hun med å sette fyr på seg selv. Miriam føler sympati for henne og de ender opp med å bli ganske intime. Vel hjemme hos Miriam viser Eunice fram sin forslåtte kropp, innhyllet i tunge lenker og de elsker med hverandre.

Neste dag fortsetter Eunice sin besettende jakt og får haik med en lastebilssjåfør. Miriam følger etter henne og finner henne igjen bak rattet på lastebilen. Forskrekket oppdager hun at sjåføren ligger halshugget bak i bilen. På grunn av sin kjærlighet til Eunice bestemmer Miriam seg for å hjelpe henne. Hun håper å få henne på rett kjøl, men Eunice er ingen villig kanidat.

I en usedvanlig rolle, kokende av en kvass og flyktig energi, som ligner på David Thewlis i Naken, er Amanda Plummer en skremmende Eunice. I sine lenker en uttæret og messiaslignende figur, samt et vandrende symbol på en masochistisk lidelse som hun også finner nytelse i. På samme tid alluderer håndjernene det faktum at hun er fanget i en kultur hvor selvødeleggelsen har blitt hennes bane. Saskia Reeves´ rolle, som den milde og dådyraktige Miriam, er ikke mindre brilliant. Hun fortsetter å være den spørrende stemmen i filmen selv etter sin kriminelle handling. Helt til siste slutt tror hun at hun kan redde sin kjære.

Filmens endeløse patruljering på motorveiene i Nord-England, krydret med stygge Happy Eater-kafeer, moteller og service-stasjoner med middelmådig musikk, tegner et trist bilde. Butterfly Kiss er en film som koser seg med de små detaljer som kjennetegner et moderne liv i England. Miriam leser "The Puzzler", bruker anorakker og hjemmestrikkede cardigans. Privatlivet hennes i en kommunal blokk, hvor hun passer på sin invalide mor, bekrefter en sosial isolasjon som synes særegen i England. Det virker ikke som noen tilfeldighet at Miriam, i video-intervju-sekvensene (som bryter inn her og der i filmen), har det samme huløyde blikket som englands mest notoriske kvinnelige massemorder, Myra Hindley.

Alt dette plasserer Butterfly Kiss i en veldig britisk kontekst. Samtidig er den, gjennom sine butikkomgivelser og den Camelot-lignende parken, lett amerikanisert. Og som i mange amerikanske road-movier ­ fra Detour til The Hitcher ­ er motorveien i Butterfly Kiss en kanal for destruktive krefter. I dette tilfellet er det Englands eget "white trash", vrakgods forkastet av samfunnet, som forenes med et særegent anslag, i en film med lammende slagkraft.

red