To Meteoro Vima Tou Pelargou

Dette sier Angelopoulos i et intervju til Z angående hans siste film Oddysevs blikk. Angelopoulos har lenge vært opptatt av konflikten på balkan, og også den forrige filmen hans, Storkens nølende steg, er preget av hendelsene i Europa, og man skulle ikke tro at denne filmen faktisk er laget i 1991. Filmklubbforbundet har jobbet lenge med å få tak i denne filmen, og det lyktes dem ikke før man fikk ordnet med distribusjon av Oddysevs blikk. Det er derfor en glede og en begivenhet at man nå kan få satt opp en film av en av Europas mest anerkjente filmkunstnere, i et format som denne type fortelling virkelig fortjener. Storkens nølende steg har det samme poetiske og rolige filmspråket som man har sett i de andre filmene til Angelopoulos, og de lange tagningene er blitt et varemerke for ham. Han har selv uttalt at det er viktig for ham at publikum skal få muligheten til å delta i historien som utspiller seg på lerretet, istedenfor å bli pepret med inntrykk. Han lar tilskueren komme inn i et univers hvor det skjer en forvandling i tid og rom.

Storkens nølende steg har det samme reisemotivet som vi egentlig finner i alle filmene til Angelopoulos, både på et konkret og et symbolsk plan. Grenselandsbyen, hvor storparten av filmen utspiller seg, er fylt med flyktninger fra mange nasjonaliteter. Stedet har betegnende nok fått navnet "Venterommet", hvor alle er ute på en (ufrivillig) "reise" og det er et samfunn som bare består av fremmede. Til denne landsbyen kommer et tv-team for å gjøre en reportasje, og under etterarbeidet oppdager den unge reporteren Alexander et kjent ansikt i en folkemengde. Han tror han har funnet en kjent gresk politiker som plutselig forsvant sporløst etter at han hadde publisert en kontroversiell bok. Denne boken kritiserte hele det politiske samfunnet og systemet. Alexander aner muligheten til et scoop, og han begynner å undersøke den fillete mannen som bor i en jernbanevogn. Kan dette være en kjent og aktet politiker, og hvis dette er tilfelle hvorfor har han dratt dit? Jakten på det som bare skulle være et sensasjonelt oppslag, blir etterhvert mye mer, og i møte med menneskene i "Venterommet" klarer ikke Alexander å holde sin profesjonelle avstand til stoffet.

Storkens nølende steg er en film som stiller mange krav til tilskueren, det er mange symboler og nivåer i filmen, og det er vanskelig å tolke alle. Det er en vanskelig, men absolutt ingen kjedelig film, og selv om man ikke skjønner eller klarer å tolke alt så spiller det egentlig ingen rolle. For den er vakker, trass i all sin elendighet, man kan la seg gli inn i filmens rolige og betagende bildestrøm. Det er også flott skuespillerprestasjoner, da spesielt av Marcello Mastroianni og Jeanne Moreau.

Selv om filmen har et dystert tema, var det likevel Angelopoulos' mest håpefulle, men den er selvfølgelig ikke rosenrød. Så kan man jo bare spekulere om den ville vært annerledes hvis han hadde laget den i dag.

TH