Cammina, CamminaFilmen begynner i en liten landsby et sted i Østen. Filosofen og vismannen Melchior bruker sin tid på meditasjon og astronomiske observasjoner. En natt kommer en stjerne farende over himmelen. Melchior får en åpenbaring, og forstår at stjernen bærer i seg håp om frelse, fred og frihet. Vismannen bestemmer seg for å følge stjernen, og legger ut på en lang og farefull reise. Med seg har han et broket følge av troende, nysgjerrige, lykkejegere, tyver og soldater. De sistnevnte vokter gavene som vismannen bringer med seg. Underveis møter de to andre karavaner som kommer fra andre himmelretninger, også de følger i stjernens fotspor og er ledet av vise menn.
Cammina, Cammina er fortalt i en episodisk form. Vi følger pilegrimene gjennom skiftende landskap og mange prøvelser. Under den lange ferden diskuteres det flittig , og vismennene forsøker etter beste evne å gi svar på livets gåter. Til slutt kommer det merkelige følget til Betlehem og finner et nyfødt barn i et stall. Vismennene blir overstadige av glede, de skjønner at en de har funnet den frelseren de har søkt etter. Men mange av pilegrimene er forferdet, de hadde ventet seg en langt mer majestetisk frelser.
Men Olmis bibelhistorie slutter ikke her. Filmen handler også om de vise menns møte med Herodes. Kongen blir redd når han hører pilegrimene sin historie. Han forsøker kynisk å utnytte de tre vise mennene til å finne denne nye truselen mot hans makt. Konfrontert med dette dilemmaet, velger de tre vise mennene å flykte. De forråder ikke Jesus-barnet, men de våger heller ikke å stå opp for sin tro. Da hadde de kanskje kunnet forhindre den massakren av guttebarn Herodes setter i verk når han skjønner at vismennene har lurt ham.
I følge Olmi rommer denne legenden en besk kritikk av den intellektuelles rolle. Opp gjennom historien har intellektuelle ofte vist stor evne til å tilpasse seg maktens krav, og slik gått på akkord med de idealene de selv har preket for andre. Slik skjuler Cammina, Cammina bak sitt eksotiske og spennende ytre, også et samfunnskritisk budskap: Stol aldri på autoritetene!
Ermanno Olmi er en av de sentrale italienske etterkrigsregissører, selv om han nok ofte har havnet i skyggen av kolleger som Fellini, Antonioni og Bertolucci. Kanskje skyldes dette at Olmi som troende katolikk, ofte har valgt en religiøs tematikk som grunnlag for sine filmer. Et annet særtrekk ved Olmis kunst er at han i stor grad har brukt amatør-skuespillere i sine filmer. Dette har gitt dem et grovkornet og sterkt folkelig preg. Ermanno Olmi er best kjent for filmene Treskotreet, som vant Gullpalmen i Cannes i 1978 og for The Legend of the Holy Drinker som vant Gulløven i Venezia i 1988. Få av filmene hans har hatt norsk distributør, så nå foreligger en enestående mulighet til å utvide sitt bekjentskap med en av de store fortellerne i italiensk filmkunst.
el