Joe Hill"Jeg drømte om Joe Hill i natt...," synger Joan Baez i åpningen av Joe Hill. Og nettopp drømmen er et grunnmotiv i Bo Widerbergs filmatisering av arbeiderlederens liv.
Widerbergs dikning om drømmen, om de romantiske sosialisters krav om brød og roser, var det sterkeste ankepunktet mot ham. Det portrettet Widerberg gir av arbeiderhelten er trolig langt fra virkeligheten, men en kan kanskje si at filmen inneholder en poetisk sannhet. Det var neppe merverditeorien som fikk de første sosialister til å ofre familiens daglige brød for å organisere seg. Mer var det en drøm, en drøm mange delte, men bare sosialistene kunne målrette.
Widerberg vil fortelle, i Joe Hill som i Ådalen 31, om hvordan en slik drøm oppstår, hva som gir den næring og hva som gir den retning.
Først var det drømmen om frihet: Emigrasjonen til Amerika. Bit for bit rives drømmen i stykker av arbeidsløshet. Først prøver de to brødrene å tilpasse seg, slik de har lært i Sverige at alle skikkelige mennesker gjør, men fort blir det klart for dem at kun to utveier er mulige; flukt eller opprør.
Så kommer flukten. Joe Hill flykter fra alt i rollen som landstyker, men den kan ikke tilfredsstille ham. Han har den intelektuelles nysjerrighet og det våkne menneskes indignasjon over urett. Alle steder finner han utbytting av de svake. Det begynner med at han nekter å drikke saft som arbeidsgiveren profitterer på, det ender med henrettelse.
Det finnes knapt en scene i denne filmen som virker likegyldig. Widerbergs styrke som filmskaper, er hans evne til å fylle selv enkle bilder med mangetydig innhold. Det er som om Widerberg konsekvent har villet vise flere sider av sine personer samtidig, og endatil lar det stå igjen en liten tvil om at Joe Hill kunne ha vært skyldig i det han ble anklaget for.
red