Les Diaboliques

I Les Diaboliques møter vi Nicole, den mishandlede elskerinnen til den sadistiske skolebestyreren Michel, og Christina, som er hans skjøre og lidende kone. Disse to kvinnene finner en dag ut at de har fått nok, og planlegger en grusom hevn. De doper ned Michel, drukner ham i badekaret for siden å kaste liket i en dam. Kort tid etter blir dammen tømt, men det ligger ikke noe lik der. Så dukker plutselig Michels ansikt opp på et klassebilde…

En atmosfære av mystikk omga premieren på Les Diaboliques. Ingen fikk komme inn etter at filmen hadde begynt, og filmen har en "ta deg i akt"-beskjed på slutten: "Ikke vær ondskapsfull selv. Ikke ødelegg opplevelsen for dine venner ved å fortelle slutten på filmen. På deres vegne - takk!"

Henri-Georges Clouzot var en av nøkkelpersonene i den generasjon av filmskapere som vokste frem under okkupasjonen, og som dominerte fransk film lenge etter krigen. Les Diaboliques har kanskje ikke samme mesterverkstendenser som f.eks. Wages of Fear (1953), men dens særegne motsigelser gjør det mulig å ta i øyesyn hovedaspekter, som senere har blitt ansett som bestanddeler i en kvalitetstradisjon.

Alle politiske hendelser fra denne tiden blir totalt ignorert i filmen, isteden konstruerer Clouzot en verden som detaljmessig er realistisk, men som synes fullstendig tidløs. Handlingen i Les Diaboliques finner sted i et av Clouzots yndlingsmiljøer - en shabby, nedslitt skole i provinsen - og spenningen som eksisterer mellom den bøllete rektoren, hans sykelige kone og kravstore elskerinne er metodisk oppbygd. Håndverksmessig er det lagt ned et enormt arbeid i skapelsen av denne verdenen, og ingenting får stå mellom regissøren og hans oppfattelse av filmen. I tiden før 1939 hadde skuespillerne stort sett hatt styringen, og hvert aspekt ved filmen var underordnet deres vilje. Clouzot var imidlertid kjent for sin harde linje overfor skuespillerne. En historie forteller at han serverte skuespillerne i Les Diaboliques råtten fisk, som de måtte spise fordi han ønsket å fange inn en autentisk følelse av vemmelse. Til tross for at dette sannsynligvis ikke stemmer, sier historien noe om Clouzots holdning.

Clouzot var en mester innenfor thrillergenren, og i likhet med Hitchcock (som han beundret), gjorde han ingenting halvveis. På mange måter kan vi si at han levde opp til kjælenavnet sitt: Den franske Hitchcock.

coco