Inn i denne heksegryten kommer også Pippo Botticello (Marcello Mastroianni) og Amelia Bonetti (Guilettta Masini). På 40-tallet levde de av å imitere berømte amerikanske dansere som Ginger Rogers og Fred Astaire. Nå er det årevis siden de danset sammen. Pippo er blitt en alkoholisert og medtatt gammel mann. Amelia har greid seg bedre og framstår som en sprek gammel bestemor. Paret er fullstendig ute av trening. I TV-showets oppbrutte og heseblesende form er de tilsynelatende dømt til å framstå som hjelpeløse og ufrivillig komiske. Fellini gjør imidlertid som vanlig en uventet vri. Strømmen går. De gamle danserne får noen minutter til å samle seg. Og underet skjer. Ennå en gang seiler Peppo og Amalia over gulvet som Ginger og Fred.
Ginger og Fred kretser som mange andre Fellini-filmer om det bisarre, fantastiske og groteske i tilværelsen. Denne gang retter regissøren sitt blikk mot TV-mediet. Nådeløst avslører han den fremmedgjøringen og kynismen som fører til at mennesker reduseres til gjenstander som kan brukes eller kastes etter TV-produsentenes forgodtbefinnende. Samtidig er Ginger og Fred en varm film om to gamle mennesker som tiden har løpt fra.
el