Zampano; sigøyner, gjøgler - en primitiv og voldsom mann - reiser fra landsby til landsby og opptrer som "sterk mann" og flammesluker på torg og markeder. I en landsby møter han en kvinne som er belastet med for mange barn, og av henne kjøper han den enfoldige Gelsomina for å trene henne opp som klovn. Hun finner seg tålmodig i Zampanos hardhendte dressur, og for å finne trøst og mening maner hun fram en dyp hengivenhet til ham. Til tross for, eller kanskje på grunn av, Gelsominas selvutslettelse blir Zampano stadig mer avhengig av henne. Hennes hundeaktige tålmodighet blir som en påminnelse om et evig krav som han svarer på med et slags forvirret hat. I denne konflikten - den enfoldiges godhet mot den kløktige, nesten dyriske råhet - ligger kimen til et martyrium som senere skal bli virkelighet.
Filmen er slik preget av en atmosfære av desperasjon og pessimisme, forsterket av øyeblikk av følelsesmessig klarhet og absolutt stilrenhet. Personene i La Strada er framstilt med menneskelighet, og historien er både overraskende og mystisk. Tilskueren blir både nedtrykt og oppskaket, skjønt det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor og hvordan. La Strada er ren poesi, skapt av følelsenes kraft mer enn av det klare intellekt.
Odd Øverdahl