Denne håpløse posisjonen møter fly-offiseren Yossarian da han ikke klarer mer av krigens galskap; han er overbevist om at alle forsøker å skyte ham ned når han er på bombetokt! Omkring seg ser han den ene etter den andre gå under, frivillig som ufrivillig. Ingen slipper unna pga paragraf 22. Jo galere du ter deg, desto større grunn for å tro at du simulerer, du kan ikke slippe unna.
I en rekke merkelige, og morsomme, episoder følger vi flybasens mannskap i kamp, i vente på kamp, og på permisjon. Filmen er tildels fragmentarisk; flashbacks dukker opp i andre flashbacks, scener utspilles bare delvis, for så å dukke opp igjen senere med nye episoder tillagt. Fellesnevneren er Yossarians tiltagende galskap (og, følgelig, i hans overordnedes øyne, hans stadig stigende rasjonalitet).
Da Catch 22 kom fikk den meget blandet omtale, ikke alle syntes at dens beksvarte humor egnet seg til å kommentere en så viktig sak som Vietnam-krigen. Men det er nettopp den svarte, nesten surrealistiske, humoren som gjør at denne filmen fortsatt fungerer så bra, også utenfor en krigs-kontekst.
Før den tysk-fødte Mike Nichols (eller Michael Igor Peschkowsky som vi pleier å kalle ham) begynte med film var han en renomért teater-instruktør med flere Broadway-produksjoner bak seg. Catch 22 var Nichols tredje film. Sammen med hans to første, Who's Afraid of Virginia Woolf og The Graduate utgjør den en sterk troika, og et sterkt anslag for ham som filmskaper. Utover 70-tallet drev han imidlertid stadig tilbake til teaterproduksjoner, men på 80-tallet ble han igjen en regissør man først og fremst forbandt med film. Filmer som Silkwood og Postcards from the edge er jo minst like kjente som de ovenfornevnte.
Det litterære forelegget, Joseph Hellers bok med samme navn, ble sagt å være ufilmbar, og mange mente nok fortsatt det etter at filmen kom. Imidlertid er det nok en gang på sin plass å minne om at film må sees på egne premisser, spesielt denne!
ahk