Dune


Dune USA 1984 Regi David Lynch Manus David Lynch etter Frank Herberts bok Foto Freddie Francis Musikk Toto Med Kyle MacLachlan, Francesca Annis, Brad Dourif, Virginia Madsen, Max Von Sydow, Sean Young, Sting 140 min 35mm norsk tekst Utleie UIP
Frank Herberts "Dune"-romansekvens, nå oppe i 6 falukorvtykke bind, er et av science-fiction-/fantasy-genrens mest gjennomarbeidede verk. Ganske så ufilmelig, skulle en tro, med et vell av karakterer, intriger og locations, men Hollywoods nye gullgutt, David Lynch, måtte prøve. Etter velfortjent knallsuksess med Elefantmannen i 1980 (inkl. Oscar-nominasjoner, etc.) fikk Lynch, som så mange andre før ham, frie hender til sitt nye verk. Merkelig nok hadde ikke mogulene lært av Michael Cimino og hans Heaven's Gate, men det var jo DeLaurentis-gruppen som sto bak Lynch, og i 84 hadde de fortsatt penger. Dessuten hadde de tjent penger på andre fantasyfilmer (Conan the Barbarian, ~the Destroyer) så de været vel profitt her også.

Elefantsyken (oi, den var dårlig) i prosjektet var medfødt, og "filmen" endte opp som et 12 timer langt epos, og det var bare den første boken! Ryktene forteller at denne versjonen aldri har vært vist, og at Lynch er den eneste som er i besittelse av en kopi. Beskjed fra oven: "Klipp eller forsvinn!" Resultatet er en usigelig vakker film på drøyt to timer, som faktisk klarer å fange opp stemningen fra romanen alldeles så flott.

Dune-universet er en blanding av europeisk middelalders klankonflikter, det gammeljapanske føydalsamfunnet og fremtidig hitech-verden. Vi følger Atreides-klanen, som av keiseren utnevnes til å ta over styringen av planeten Arrakis, eller Dune, som den kalles på folkemunne. Dune er universets kanskje viktigste planet, i og med at det er der, og bare der stoffet melange produseres. Dette stoffet muliggjør intergalaktisk ferdsel, og er derved en livsnødvendighet for hele galaksen. Den som kontrollerer melange kontrollerer universet. Selvsagt fører dette til ekstreme intriger mellom alle de impliserte partene, Atreides, Harkonnen, Keiseren, navigatør-kartellet og den religiøse organisasjonen Bene-Gesserit, for å nevne noen.

Samtidig med dette storpolitiske spillet foregår det et lokalt drama mellom "helten" Paul Atreides og hans fiender, personifisert ved den unge Harkonnen. Kampene, personlige og militære, bølger frem og tilbake inntil de bestående alliansene brytes opp og nye formes. Det viser seg at det planeten selv som sitter med jokeren. Hvem blir sittende med svarteper?

Designet på filmen er et kapittel for seg. Tydelig inspirert av 20- og 30-tallets scifi-filmer har Lynch og designerne hans skapt en merkelig organisk stemning, på en ultramoderne bakgrunn. Troverdig er kanskje det riktige uttrykket. Dette gjelder også karakterene, den beste sammenligningen kan kanskje være en Tom Waits-LP, det er ikke vakkert, men så er det vakkert allikevel. Det er vanskelig å peke ut favorittpersoner, men verdens beste birolleskuespiller, Brad Dourif, er nok en gang fantastisk som Harkonnens "liv"-lege. Og så har vi... nei, nå orker jeg ikke mer. Er du ikke overbevist ennå? Vel det er ditt problem, jeg skal ihvertfall sitte i salen for å se Dune igjen.

jok


Nettverksgruppa 18/1-95, www@nvg.ntnu.no