Ryktet gikk foran filmen, og allerede før premieren i Norge var Stranger Than Paradise en erklært kultfilm. En film som igjen viste unge filmentusiaster verden over at det gikk an å lage film for en billig penge, en film som benyttet hittil usette virkemidler for å fortelle sin historie, en film som ga et annet bilde av drømmelandet USA, en film som trakk Screamin' Jay Hawkins fram fra glemselen igjen. Blant annet.
Stranger Than Paradise er en sjeldent enkel og original film. De fleste som ser filmen for første gang, vil umiddelbart reagere på de svarte feltene som deler de lange tagningene fra hverandre. Her finnes ingen klipp i ordinær forstand. Å se filmen har blitt sammenlignet med det å bla i gamle fotoalbum der sidene er svarte, som maskeringen rundt filmlerretet; et negativt rom der blikket kan fortsette å fable på egen hånd.
Men Jarmuschs debutfilm er først og fremst en lavmælt svart komedie om kulturkollisjon, om fremmede mennesket i drømmelandet USA. Den handler om slike typer og hendelser amerikansk film sjelden eller aldri bryr seg om. I kontrastrike svart/hvitt bilder blir vi presentert for newyorkeren Willie som en dag får besøk av sin ungarske kusine Eva. Willie vil ikke vite av sin ungarske bakgrunn, og insisterer på å snakke og være amerikansk. Han spiser sin TV-dinner og forklarer Eva reglene i amerikansk fotball foran TVen (selv om han vel aldri helt har skjønt hva quarterbacken gjør når laget hans går i angrep). Noen dager senere reiser Eva for å besøke sin tante Lottie og jobbe på hamburgerbar i Cleveland. Et år senere vinner Willie og vennen hans Eddie i poker, leier en bil, og reiser til et snødekt Cleveland. Etter noen dager "kidnapper" de Eva og tar henne med til Florida; "Paradise".
Det er selvsagt ikke handlingen som er det geniale med Stranger Than Paradise. Den viktigste informasjonen ligger i det som ikke blir sagt. Filmen har en underfundig beat-humor som er ironisk og distansert. Men samtidig er dette en hjertevarm film, der en virkelig blir glad i de forskjellige karakterene (legg spesielt merke til tante Lottie).
Jarmusch har som inspirasjonskilder trukket fram den japanske regissøren Yasujiro Ozu og den amerikanske stillsfotografen Robert Frank. I løpet de påfølgende årene har Jim Jarmusch etablert seg som en av tiårets mest toneangivende amerikanske uavhengige regissører, med filmer som Down By Law, Mystery Train og Night On Earth.
ys