Romania, Tsjekkoslovakia, Spania og Frankrike. Regissøren hevder at sigøynerne ikke kjenner sin egen historie. I Romania vet de ikke at det finnes sigøynere i Spania. Det er fordi kulturen er bygget på muntlige og musikalske tradisjoner og ikke skriftlige. Dette forklarer deres mangel på makt og solidaritet med hverandre mener regissøren Tony Gatlif som selv er sigøyner.
Filmen er en engasjerende innføring i sigøynernes sorgtunge, litt melankolske, men likevel fandenivoldsk sprudlende "væren". Som regissøren sier det: "Man skal ha mye kjærlighet til livet for å hamle opp med fem århundrers forfølgelse og sorg."
"Da jeg begynte å bli interessert i film på 70-tallet trodde jeg aldri at jeg skulle komme til å lage en film om min fortid og mitt folk. Jeg hadde et ønske om å lage film først og fremst for å kunne omgi meg med vakre kvinner.
Senere ble jeg interessert i meg selv fordi mennesker jeg møtte, spesielt kvinner og leger, spurte meg... hvem er du? Hvor kommer du fra? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare.
Jeg spurte min bestefar, Hvem er vi? Han fortalte meg at min oldefar kom fra Andalucia på et esel, uten at det hjalp noe særlig. Derfor begynte jeg å lete i bøker, og jeg lærte mye; at det finnes sigøynere i Finland, Amerika og til og med i India.
I 1980 reiste jeg til Spania for å spore opp mine forfedre. Jeg gjennomsøkte hele Andalucia etter gravstener med mitt familienavn. Selvsagt uten hell, fordi de måtte skifte navn hele tiden for å beskytte seg selv.
Sigøynerne i Cadiz, Malaga og Madrid tok i mot meg med åpne armer. Jeg filmet danserne, sangerne og musikerne i Sevilla for en spansk produksjon som het Corre Gitano. I Italia og i Tyskland opplevde jeg den samme varmen. Jeg følte at hvis folk virkelig ble kjent med sigøynerne ville de miste de gamle fordommene; barnekidnappere og kyllingtyver... ! Hvem bryr seg forresten om kyllinger?
Sammen med noen venner i Paris planla jeg å kjøpe tre tusen kyllinger. Vi skulle slippe dem ut på Champs-Elysées og dele ut løpesedler med teksten: "Sigøynerne gir dere kyllingene tilbake". Men vi gjorde det ikke med tanke på de stakkars brannmennene som ville måtte ha løpt rundt og samlet sammen 3000 løpske kyllinger.
Det var med denne ballasten jeg begynte å planlegge "Latcho Drom". Letingen etter sangere, dansere og musikere brakte meg gjennom et dusin land. Fra Rajasthan til Spania. Jeg ble fengslet av sigøynerne i India, egget av sigøynerfiolinene fra Romania, fascinert av Caita, en spansk sanger, og jeg tenkte; det er så synd at ikke folk kan få høre og se alt dette på lerretet! Det var da jeg bestemte meg for at Latcho Drom ikke skulle filmes på video eller 16mm, men i 35mm med topp moderne stereolyd og i "scope".
Latcho Drom er hverken en dokumentar eller en fiksjonsfilm. Det er en musikal som forteller alle sigøyneres, fra India til Egypt, historiske oddyssé.
Jeg ønsket å lage en film som sigøynerne ville kunne være stolte av. De søker ikke et bestemt land. De ønsker rett og slett å få være i fred mens de passerer. De synger om historien, som i balladen om diktatoren Ceaucescu som du hører i filmen, eller i sangen til de som bor i tretoppene på den slovakiske grensen.
Stemmene på slutten av filmen er sigøynermødre som roper på sine barn. Min mor ropte på meg på den måten, fordi jeg pleide å stikke av og hun var alltid redd for at jeg hadde falt ned i brønnen.
Disse stemmene markerer reisen og filmens slutt. Som om alle mødrene i Latcho Drom roper på sine barn som er fortapt i dypet av brønnen. Det er et rop i fortvilelse.
I Romania betyr Latcho Drom "Trygg reise", og det er det jeg ønsker til alle sigøynere på jorden.
Tony Gatlif