Disse to arbeidsløse "twenty-something" teaterstudentene fordriver tiden med å utveksle slagferdige replikker, på en diett av sprit, piller og røyk. Livredde for syttitallet som nærmer seg med stormskritt lever de ut sin "Fin de Decennium"-depresjon som ektefødte barn av sin tid. Da bare den ene får sjansen til å prøvespille ved teatret, hvilket ville blitt trist for den andre, bestemmer de seg like godt for å dra på landet en tur. Det skulle de ikke ha gjort. Et opphold i onkel Montys landlige hus er ikke nødvendigvis det en forbinder med "gøy på landet"...
Bruce Robinsons tildels selvbiografiske debutfilm er en original og troverdig tidskoloritt over det alt for sagnomsuste sene sekstitall, en utleverende men kjærlig sarkasme over en tid og en livsstil som ellers helst skildres i nostalgiens søtladne sukkerspinn.
Strålende manus og superb casting og karakterisering gjør Withnail and I til en av de beste svarte komedier noensinne. Alt er på plass, hovedpersonenes svært tidstypiske framtoning, deres sosio-kulturelt korrekte sykelige helsetilstand, den mangefasetterte skildringen av sultekunstneren som ikke er kunstner men bare sulten.
Richard E. Grant (Withnail) har siden gjort en meget bra figur i Altmans Short Cuts, mens Richard Griffiths i denne klossete, degenererte Monty-skikkelsen topper sin rekke av snertne karakterinnsatser i de erkebritiske komediene som kom fra George Harrisons produksjonsselskap Handmade Film i løpet av åttitallet.
Og for den som har tålmodighet til å få med seg rulletekstene vanker et lite bonuspoeng, med konsulentkreditering til "Richard Starkey, M.B.E.".
Per Fikse