Et dødt jentebarn blir funnet i åkeren om våren, uten at det tilsynelatende gjør nevneverdig inntrykk. Det er unødvendig med for mange kvinner, de duger ikke til stort annet enn husarbeid, og faren for at de skal føde mange barn er overhengende. Alle overflødige munner er uønsket, dessuten er barnet god gjødsel.
Overflødighet er i det hele tatt et av filmens viktigste elementer. Det er et fattig samfunn som ikke kan fø de uproduktive. Derfor blir de gamle ifølge tradisjonen båret opp på fjellet Narayama og etterlatt for å dø. Sentralt i filmen står gamle Orin-Yan som nå begynner å nærme seg alderen for turen til Narayama. Men hun er sterk, og alderdommen får ikke skikelig tak. Samtidig er hun redd for å sette seg ut over tradisjonen, og slår derfor ut sine egne tenner for å virke eldre. Sønnens oppstigning til Narayama med moren er filmens mest storslåtte øyeblikk. En scene som gjorde sterkt inntrykk på undertegnede var da Orin-Yans sønn møtte en mann som med vold tok med seg sin far opp på fjellet. Den gamle mannen stritter i mot og vil slett ikke bli etterlatt for å dø.
Filmen er kjemisk fri for lettkjøpt humanisme. Dødsstraffen for å stjele mat er ubønnhørlig. Derfor blir en hel familie begravd levende. Straffen er kollektiv, og samfunnet kan ikke se gjennom fingrene og at humanitære hensyn. En ung, gravid kvinne må også dø, selv om den vordende faren desperat forsøker å redde sin nygravide kjæreste fra å bli levende begravet. Til alt overmål har hun heller ikke vært med på tyvereiet.
Seksuell aktivitet er den eneste adspredelse som er mulig i landsbyen. Også på dette området oppstår det ganske sære skikker. Orin-Yans sønn Risuke lukter så ille at han er henvist til naboens hund, ingen kvinner vil ha ham. En ung kvinne er ifølge farens testamente forpliktet til å dele seng med alle ungkarene i bygda. Problememe oppstår når det blir den illeluktende Risukes tur.
Balladen om Narayama er en nydelig fotografert film med mengder av vakre naturscener. Men den er samtidig både grotesk og ubehagelig. En film om fattigfolks primitive og brutale virkelighet, om kampen for å overleve. En film om liv, forplantning, erotikk og primitive drifter. Filmen har gjennomgående svart humor og en sprudlende anarkistisk fortellerstil med motvilje mot å knytte løse tråder for sterkt sammen.
Balladen om Narayama fikk Gullpalmen i CAnnes i 1983. Det så lenge ut til at filmen ikke skulle få noen norsk importør, men i 1987 sørget Norsk Filmklubbforbund (NFK) for fast distribusjon.
Shohei Imamura er en av Japans mest rutinerte filmskapere. Han hadde sin første filmjobb som regiassistent for Yasujiro Ozu i 1951, og debuterte som selvstendig regissør i 1958.
ol