For Godard er hver ny film like smertefull: - Det er som å skape verden hver gang, har han uttalt. Helt siden debutfilmen i 1959, Til siste åndedrag, har han vært på leting etter et nytt formmessig uttrykk. Selv om han på mange måter har vært en filmspråkets fornyer, har han aldri slått seg til ro. Han har forblitt en rebell med sin stadige opposisjon til hevdvunne filmfortellings-normer. Fornavn Carmen vant "Gulløven" for beste film under filmfestivalen i Venezia i 1983, til stor forargelse for mange kritikere.
Men til tross for filmens moderne og eksperimenterende form, ligger det en forkjærlighet til det klassiske greske dramaet under overflaten. Det hviler en tung skjebnebestemt stemning over hele filmen, og i stedet for det greske koret har Godard valgt Beethovens strykekvartetter. Lyd og bilde følger hverandre i en usammenhengende collage-stil som gir filmen dens særpregete rytme.
Vår Carmen er ingen operaheltinne, men en forbryter og terrorist; hun utfører ran og kidnappinger under dekke av at det er en filminnspilling (der Godard selv tusler rundt som forvirret regisør). Under et ran møter Carmen sin Joseph; en vaktmann som var satt til å vokte banken. Sammen flykter det elskende paret, et par som inneholder hele mytens skjebnesmettede kraft, til havet.
Med utgangspunkt i Carmen som en feministisk myte, forsøker Godard å behandle kjærligheten i vår tid. Og i sin søken etter skjønnhet oppe i all forvirring, har han laget en mørk men håpefull film. Kanskje er det Godards svar på tilværelsens absurditet.
ys