Rumble Fish er Francis Coppolas andre filmatisering av Susan E Hintons tenåringsromaner fra femtiårene (The Outsiders var den første). Det er mange ting som gjør Coppolas film om to brødres søken etter identitet og mening med tilværelsen til et enestående helstøpt verk av en ungdomsfilm. Ikke bare er det den nydelige svart/hvitt fotograferingen (kampfiskene i akvariet er tintet røde og grønne), som sammen med et subtilt lydbilde (Stewart Copeland) understreker en tett og klaustrofobisk atmosfære. Men også skuespillerne, klipperytmen og den visuelle symbolikken, alt ser ut til å stemme her.
Alt fra Mickey Rourke i hovedrollen som Motorcycle Boy (dette må da være hans definitive rolle?), Dennis Hopper som den alkoholiserte faren (for en gangs skyld herlig underspilt), til Tom Waits (også akkurat passe cool) i en birolle som den mumlende bartenderen. Matt Dillon har heller aldri vært bedre siden; han virker som bedøvd i sitt perfekte søvngjengeraktige spill.
Vi ser Mickey Rourke som en hærfører uten hær, eller en prins i eksil, gå stille rundt i gatene, lukket inne i sin egen verden. Er han blitt gal? Fargeblind, av og til døv, og med sin lavmælte stemme er det gjennom Mototrcycle Boy vi opplever filmen. Vi værer at oppgjøret må komme, at han må møte sin skjebne. Skyer farer over himmelen, kamera tilter, husene kaster lange skygger, klokkene tikker frenetisk - vi føler innestengtheten som en sakte stigning mot eksperimentet som må gjennomføres: Kampfiskene i dyrebutikkens akvarier må slippes løs i elva og ut til havet. Kanskje kan de der leve i fred med hverandre?
ys