Igor Strawinsky: The Paris Years Chez Pleyel England 1983 Musikk Igor Stravinskij 27 min
The Cabinet of Jan Svankmajer England 1984 Musikk Zdenek Liska (hentet fra div. Svankmajer-filmer) 14 min
This Unnameable Little Broom, or Little Songs of the Chief Officer of Hunar Louse (Being a Largely Disguised Reduction of the Epic of Gilgamesh) Tableau II England 1985 Musikk R. Wagner (ikke han med operaene) 10 min
Street of Crocodiles England 1986 Musikk Leszek Jankowski 20 min
Quay Brothers' filmer er fragmentariske dikt, fulle av subtile hentydninger og symboler som tilskueren selv må fortolke. De utspiller seg i en kald, mekanisk verden, uten egentlig liv, der tiden står stille og alt synes å være uendelige ritualer. Filmene er dypt forankret i belgisk, tsjekkisk og polsk kunst, og henter inspirasjon særlig fra filmskapere som Walerian Borowczyk, Jan Svankmajer, Jurij Norstein og Andrej Tarkovskij, i tillegg til polsk plakatkunst, arkitektur, musikk, teater og dans.
Det er først og fremst gjennom sin visuelle og filmatiske form Quays filmer til tider fremstår som overveldende vakre og fascinerende, med sin drømmeaktige følelse av uvirkelighet og tidløshet, og en mesterlig bruk av kamerabevegelser, lyssetting og animasjonsteknikken som fullstendig savner sidestykke innen animasjonsfilm. Filmene deres må oppleves, ikke forstås og fortolkes - å kritisere dem for mangel på handling og budskap er like meningsløst som å kritisere et abstrakt maleri for å ikke forestille noe. "Det strider mot vår natur å være spesifikke" uttaler de i et intervju med undertegnede.
Den eldste av filmene Filmklubben viser er Igor Strawinsky: The Paris Years Chez Pleyel, en surrealistisk collage som kombinerer cut out og dukker der komponisten Stravinskij, dikteren Ivan Majakovskij og forfatteren og regissøren Jean Cocteau har det gøy i 20-tallets Paris. Filmen er en av flere biografiske filmer brødrene har laget, men har nokså begrenset forbindelse til den virkelige personen Stravinskij.
Heller ikke Quay Brothers' neste film har særlig forbindelse til personen den er ment å handle om. Brødrene blir ofte fremstilt som disipler av Jan Svankmajer, noe de selv avviser iherdig. Nettopp hvor lite påvirket de faktisk er av den store tsjekkiske surrealisten ser man i deres hyllest til ham, The Cabinet of Jan Svankmajer; Quays poetiske filmverden er nemlig en helt annen enn Svankmajers aggresive surrealisme. Filmen forteller om møtet mellom en ung porselensdukke og en eldre dukke satt sammen av bøker, en kommode og to passere. Porselensdukken blir tatt på omvisning i kabinettet, et sterilt, geometrisk miljø fullt av merkelige mekanismer (bl.a. en gruppe knappenåler som bærer rundt på en sukkerbit), og får tilsist en bok tilsvarende læremesterens plassert oppi sitt kranium etter å ha tilegnet seg hans visdom.
Neste film er This Unnameable Little Broom, or Little Songs of the Chief Officer of Hunar Louse (Being a Largely Disguised Reduction of the Epic of Gilgamesh) Tableau II. Filmen utmerker seg ikke bare med sin tittel - den er en av Quays mest visuelle og fargerike, med en følelse av letthet og grasiøsitet som gjør den behagelig og estetisk. Den forteller om en sadistisk liten figur på en tresykkel som setter opp en felle hvor han fanger en stor vakker fugl, som han så klipper vingene av.
Quay Brothers' mest berømte film er Street of Crocodiles, som er inspirert av en fortelling (utgitt på norsk i novellesamlingen Kanelbutikkene) av den nesten glemte polske forfatteren Bruno Schulz (1892-1942). Den utspiller seg i et mørkt og skittent speilkabinett som er befolket av ødelagte dukker. Idet en saks kutter en snor og en knute knyter seg selv opp, åpnes dører og verdenen våkner til live. Vi følger en dukke med inhule kinn og tomme øyne på hans vandring gjennom denne merkelige verdenen,, Han forviller seg blant annet inn i en klesbutikk der innehaveren viser ham sin samling av erotiske objekter, før snorene igjen knytes, dørene lukkes og dukkene blir stående livløse tilbake.
Street of Crocodiles er et av animasjonsfilmens store mesterverker, en suggererende og gruvekkende film som beveger seg på mange plan med en kontroll over tid og rom ingen spillefilmregissør kan drømme om. Den er et ekspresjonistisk, klaustrofobisk og tildels voldelig og erotisk stykke filmkunst; gjennomsyret med frustrasjon, angst, følelsesløshet og kulde.
Det sier seg selv at Quay Brothers filmer ikke er noe for enhver smak. Deres særpregede stil kan virke forvirrende, nesten provoserende, med sin tilsynelatende mangel på en egentlig historie og tradisjonell dramaturgi, sin symbolikk og formspråk, og den dystre, klaustrofobiske stemningen. Men det er umulig å avvise filmenes store kunstneriske kvaliteter og nyskapende estetikk, det visuelle mesterskapet og den totale beherskelsen av alle virkemidler. Om man derfor stiller seg åpen for brødrenes form og uttrykk, fremstår disse fire filmene som unike kunstverker som på mange måter sprenger grenser for hva som kan oppnås i filmmediet.
jhj