I filmen møter vi Gorchakoff, en russisk intellektuell som kommer til Italia på studiereise. Målene han er å finne spor etter en 1700-talls komponist, en russisk slave som ble send til Bologna for å utdanne seg til hoffkomponist. En viktig scene i filmen er hvor Gorchakoff viser sin italienske tolk et brev skrevet av komponisten, hvor han gir uttrykk for sin hjemlengsel. Alt tyder på komponisten virkelig dro tilbake til Russland, hvor han ble alkoholiker og tilslutt tok sitt eget liv. Også Gorchakoff blir sterkt påvirket av Italia. Han lider fordi han ikke kan forene sin egen bakgrunn med den kultur han opplever i Italia. Tarkovskij j mener at denne lidelsen er et uttrykk for at vi aldri greier å komme helt inn under huden på en fremmed kultur. Han sier : "Vi i Sovjetunionen tror vi kan Dante og Petrarca, og italienerne pretenderer å kjenne Pjuskin, men det vil aldri være mulig å overføre folks kultur til utenforstående personer."
En tilsynelatende gal matematikklærer, Dominico , er filmens andre sentrale aktør. Dominico representerer et ekstremt tilfelle av den åndelige uroen Gorchakoff selv kjenner i seg. Dominico er lammet av frykt og tvil. Han har stengt familien sin inne i syv år for å redde dem fra ulykken han frykter, verdens undergang. Domenico er besatt av tanken på å utføre en troshandling. Mot slutten av filmen har han besteget rytterstatuen på Capitolplassen i Roma. Akkompagnert av Beethovens 9. symfoni heller han bensin over seg og setter fyr på seg selv.
Nostalgia er et forsøk på å beskrive indre sinnstemninger. Tarkovskij ha utvilsomt lykkes i dette, Med utsøkte bilder, veksling mellom svart/hvitt og farger, gjennom lyd og bevegelse - skaper han en helhet som gjør oss delaktige i de indre stemningene hos personene.
red.