Andrej Tarkovskij kan være en regissør det er vanskelig å finne ut av. Filmene hans blir gjerne en slags intuitiv opplevelse. Vi tar inn bilde for bilde uten helt å forstå hva som foregår. Likevel sitter vi gjen med følelsen av en dyp og meningsfull opplevelse. Kanskje skyldes det at Tarkovskji taler til oss med et "drø"-språk, som åpner dører til en personlig eller kollektiv ubevissthet.
Den ytre handlingen i Stalker foregår i en nær fremtid. Det har oppstått et mystisk område hvor naturlovene er satt ut av kraft. Det antydes at området er et resultat av en kjernefysisk katastrofe eller muligens et resultat av et besøk fra verdensrommet. (Den siste tolkningen kommer tydeligere fram i brødrene Strugatskij sin science-fiction novelle som filmens manus er basert på.) Nå er sonen sperret av og strengt bevoktet av militære.
Inn i dette farlige området følger vi en forfatter og en vitenskapsmann. Med seg har de en Stalker. Dette er en veiviser som kjenner kunsten å bevege seg gjennom det farlige og uforutsigelige landskapet. Målet for reisen er et rom i sentrum av sonen, der myten forteller at ens innerste ønsker vil gå i oppfyllelse.
Den ytre handlingen i Stalker kan tolkes som en allegori over forholdet mellom kunst, vitenskap og tro. Stalkeren ser det som sin oppgave å spre håp og tro til menneskene. Ved filmens begynnelse er han nettopp sluppet ut av fengselet som følge av sin Stalker-virksomhet. Han har en vanskapt datter antakelig som en direkte følge av hans mange opphold i sonen, men er ikke i stand til å gi opp arbeidet sitt. Forfatteren og vitenskapsmannen er desillusjonerte representanter for det moderne industrisamfunnet. Begge håper at en reise i sonen skal gi dem ny livsgnist. Men våger de å ta skrittet fullt ut?
I årene som har gått etter at Stalker hadde premiere i 1979 har kritikere og filmvitere gått på jakt etter skjulte meninger i filmen. Særlig sonen er fått mange forskjellige tolkninger, til filmregissørenes fortvilelse:
"Jeg er ofte blitt spurt hva sonen er, og hva den symboliserer, og er blitt forelagt de villeste gjetninger omkring emnet. Slike spørsmål hensetter meg i en tilstand av raseri og fortvilelse. Sonen symboliserer ingenting, like lite som noe annet element i filmene mine. Sonen er en sone, den er livet, og en mann som forsøker å ta seg gjennom den vil lykkes eller mislykkes, alt avhenger av ens egen selvrespekt og evne til å skille mellom vesentlig og uvesentlig." (Tarkovskij)
Dermed er vi kanskje like langt. Den beste muligheten som gjenstår er å skjerpe sansene og selv oppleve Stalker. Skuffet blir du ikke.
el