Store deler av filmen går med til duell-ritualene, og dette kunne nok blitt i meste laget hadde ikke filmen vært så velsignet lekker å se på. Ridley Scott, fersk fra reklamebransjen, har laget noen av filmhistoriens mest vakre og symbolsk ladede kampscener. Når duellantene utmattede og blindet av blod fremdeles hever sablene for å utslette hverandre klarer filmen å fange noe essesiellt. Det er den inkarnerte ondskap vi ser heve sablene. Det er det rene hat og den perverterte heroisme som kommer gallopperende på sin sorte hest ved daggry, og det er jævlig pent. Naturskjønne scenarioer og fargerike kostymer brukes dyktig av Scott, og gir filmen et romantisk preg og en suggererende kraft; et ekstrakt av epokens ånd.
OK, filmen er pen, den er spennende, romantisert og hyperestetisk med amerikanske skuespillere. Blir den noe dårligere av det?
The Duellists har mer å by på. Filmen er basert på en novelle av Joseph Conrad. Conrad, som har bøker som "Lord Jim" og "Hearts of Darkness" på rullebladet, var en mester i å tilfredsstille kravene til ytre handling, men han var minst like opptatt av forstå menneskene som opptrer i i bøkene.
I tillegg til filmens dramatiske ytre, gjennomgår d`Hubert også sterke sjelekvaler. Han rives mellom sine egne ønsker om å bli fredelige samfunnsborger i kontrast til keisertro soldat. Han ønsker å frigjøre seg fra de firkantede æresbegreper som rir Feraud så hardt. Er det frivillig han kaster seg siklende og snerrende inn i enda en meningsløs duell med Feraud? Den eneste måten å finne det ut på er å se filmen.
Ridley Scott er mest berømt for sine senere filmer som Blade Runner, Alien og Thelma and Louise. The Duellists er hans debutfilm, og gud vet hvorfor den aldri fikk première i Norge. Den er handlingsmettet, velspilt og veldig godt laget. Scott er kanskje ikke like nærgående i sine personstudier som Conrad opprinnelig var, og dette har nok vært det største ankepunktet mot filmen, men er vel mer et utslag av amerikansk finansiering enn av Scotts egne ambisjoner.
mn