To. . . Film er billedkunst, og Europa er en collage satt sammen av levende bilder. Trier følger montasjekunstens prinsipp; klippe og rive biter fra allerede eksisterende bilder og sette disse sammen til nye. Menneskene (i farger) beveger seg mot projiserte bakgrunner (svart/hvitt), hvor eksteriøret består av lag på lag med bilder. Filmens originalitet ligger i bildenes ekspressive kraft.
Tre. . . Trier flørter vellystig med melodramaets klisjéer. Kjærlighetshistorien mellom Leo og Katharina er holdt i det banale, og tilsvarende platt er omrisset av Leos moralske konfliktutbrudd. Sentimentaliteten er så forsert at den hindrer seeren i å akseptere den. Som Fassbinder ville sagt det.
Fire. . . Trier har avsluttet sin trilogi om det 20. århundrets Europa. De tre filmene henger sammen, og står selvstendig. Mens Trier i sin første programerklæring (hver av filmene er ledsaget av et manifest) forfektet heteroseksuell film, for og av menn, har revolten veket plass for smektende betroelser i den tredje, samlet under det augustinske "I confess": - Giv mig blot en eneste tåre eller en enkelt dråbe sved, og jeg bytter dig gerne alverdens "kunst" for denne.
Fem. . . Hypnosen er et vesentlig element i alle Triers filmer. Hypnose kan ha to mål, enten å hente fram elementer fra pasientens bevissthet som denne selv ikke kan komme i berøring med i våken tilstand, eller å lagre påbud eller beskjeder i underbevisstheten, uten mediets viten, som på et gitt tidspunkt kan framkalles, uavhengig av mediets vilje.
Seks. . . Leo ledes gjennom vogner han ikke visste eksisterte, og de utmagrede skrottene i fangedrakter i nest bakerste vogn på toget er ikke frigivne konsentrasjonsleirfanger, slik våre veltrente kinoøyne umiddelbart tror. Tvert i mot.
Syv. . . Etterkrigs-Europa som moralsk problem: Vi reiser med natt-tog. Vi ser ikke dagslyset en eneste gang i løpet av filmen. Slik vises Europa som et skyggeland, et mørklagt og ødelagt landskap. Krigen er slutt, og tilbake ligger et limbo, et ingenmannsland mellom godt og ondt. Det handler om valgene som aldri blir tatt.
Åtte. . . Idealisten som bad guy: "En som i all sin ferd bare ønsker å gjøre det gode, vil måtte gå under blant alle dem som ikke er gode", het det hos Machiavelli. Og, vi kan legge til, ikke bare gå under, men også trekke de andre med seg når han faller. Her i ligger det von trierske forbrytelsens element.
Ni. . . Man tilegner seg film ved å se den, og alle Triers filmer handler om å se: Konkret om synet (blikket), abstrakt om innsikten (erkjennelsen). Gjennom dobbelteksponeringer og blow-up bakgrunnsprojeksjoner understrekes det at Leo hele tiden ser, men ikke forstår det han ser. Hans tragikomiske naivitet blir visualisert: WEREWOLF i enorme hvite bokstaver bak ham.
Ti. . . Fascinasjonen som regelverkets første og siste bud: Hvis Shakespeare sa "hele verden er en scene", sier Trier "hele verden er en film". Trier lager film fordi han elsker film; Le film pour le film. For å kunne hypnotiseres må man være disponert og tilgjengelig for hypnose. Så også med Europa. Hvis ikke blir den kun dekorativ.
red. (med takk til Stig Sæterbakken)