Etter den høyst originale debutfilmen Sweetie og den varme, men særegne forfatter-biografien En engel ved mitt bord, hadde Campion etablert seg en regissør som med letthet beveger seg i følelsesmessig ulent terreng. Hennes filmer omhandler sterke kvinneskikkelser som kjemper med å forløse sine indre stemmer. Det har vært skikkelser som omverdenen lett har rubrisert som schizofrene eller gale. Med Piano overrasker Campion med å velge seg en hjelpeløs kvinneskikkelse. En skotsk forfinet kvinne som kommer til et røft New Zealand. Bildene av Ada og datteren på stranda med sine victorianske klær og møbler virker intet mindre enn absurd i all sin tragikomiske framtoning. Når den ellers karakteristiske campionske humoren ikke slippes løs, er det fordi Ada attpåtil viser seg å være stum!
Men i det øyeblikk Stewarts analfabet nabo i Harvey Keitels skikkelse kommer inn i bildet, og ber om pianotimer for tangentene, tar filmen en ny vending. Langsomt, like lang tid som det tar å lære en analfabet å spille piano, utvikles en voldsom, følsom og uvanlig kjærlighetshistorie. Campion har uttalt at hun helt siden hun var tenåring har følt seg tiltrukket av de spesielle verkene av 1800-tallets kvinnelige forfattere. I dette tilfellet dreier det seg om den engelske Emily Brontë, som har skrevet romanen som ligger til grunn for filmen. Det er noe tungt og sugende over rytmen i Piano, som om man selv skulle føle tyngden av å forsøke å løfte på og flytte et piano. Men tyngde kan også inngi en følelse av substans. Og det er dette Jane Campion først og fremst har lykkes med i sin usedvanlig vakre og fargemettede film om kjærlighetens lumske kår.
ys